Ett sekund som varer livet ut

Fra første sekund jeg så han visste jeg at jeg kom til å ende opp med å elske denne mannen med alt jeg eier og har. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, det er helt umulig å beskrive, men fra sekundet blikket vårt møttes, visste jeg det. Fra dypet i meg kjente jeg det og jeg har kjent det siden. I øynene hans så jeg all sorgen, all smerten denne mannen kunne komme til å påføre meg. Jeg visste fra første sekund at han kom til å få makt til å knuse meg, ødelegge meg. Jeg så i øynene hans hvor vondt det hele kunne komme til å gjøre. Sekundet jeg så øynene hans var jeg hans og ingen andre eksisterte lenger. Han dro opp røttene til alle de andre før han. Trærne i skogen var borte og det var bare et par ulveøyne som så tilbake på meg. Disse ulveøynene som det skulle vise seg så og følte akkurat det samme som meg når blikkene våre møttes første gangen..

Disse øynene som skal komme til å være så redde for å møte hennes denne lørdagen. For han vet ikke lenger hva han vil finne i hennes. Han er redd for å se sinnet, for å se smerten han har forårsaket. Men det han er mest redd for er å se hat. Å se sinne så sterkt at det har brent bort alle broene de har bygget, brent bort alt som noen gang har eksistert mellom dem. Han er så redd for dette blikket og hun ser det. Han forteller henne det seinere den kvelden, men hun vet det, hun så det selv. Hun så sorgen, frykten, angeren. Smerten. Hvor vondt det gjorde han å se den smerten han hadde forårsaket henne  og det gjorde henne godt, å se hvor vondt det hele var for han. For hun brant på innsiden. Flammene slikket oppover kroppen hennes og hun stod i brann. I en brann med flammer så sterke nok til å brenne ned hele landsbyer.

Men jeg brant ingen landsbyer den kvelden. Jeg brant ingen bruer. Jeg hørte på mannen foran meg, som pratet med tårer i øynene. Som så på meg med sorg i blikket. Anger. Og jeg tok hånden hans. Sorgen i han var større enn min egen og flammene som brant i meg sluknet. Jeg tok hånden hans og klemte den hardt. Holdt fast ved han. Jeg tilgav han ikke, jeg tilliten til han var ikke tilbake. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, hvorfor jeg ikke reiste meg opp å gikk. Det er helt umulig å gjenfortelle hva som ble sagt mellom oss, men det eneste jeg visste, det eneste jeg vet er at jeg tror på han. At jeg vet at jeg kommer til å tilgi han en dag. At jeg en dag kommer til å stole helt på han igjen. Alt han ønsket var en sjanse til å vise at han er til å stole på. En sjanse til å bygge opp tilliten min til han igjen. For han ba ikke om tilgivelse. Han ville bare ha en sjanse til å vise det i handlinger. Så jeg tok hånden hans. Jeg holdt den hardt. For jeg kunne se sorgen, smerten i øynene hans og jeg visste at han mente det. Og når blikket hans møtte mitt, der jeg tok hånden hans og trøstet han, holdt han, stod jeg i brann igjen og hjertet mitt banket rolig, taktfast. 

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

You’re in a car with a beautiful boy, and he won’t tell you that he loves you, but he loves you. And you feel like you’ve done something terrible, like robbed a liquor store, or swallowed pills, or shoveled yourself a grave in the dirt, and you’re tired. You’re in a car with a beautiful boy, and you’re trying not to tell him that you love him, and you’re trying to choke down the feeling, and you’re trembling, but he reaches over and he touches you, like a prayer for which no words exist, and you feel your heart taking root in your body, like you’ve discovered something you didn’t even have a name for.

― Richard Siken


Fra Sandra sitt innlegg om hennes favorittsitater

Rett frem, fremover

Ser du meg fortsatt? Ser du meg i solskinnet? Henger lukten av meg fortsatt i luften? Ser du meg fremdeles? Har jeg etterlatt spor etter meg, spor du kommer over hvor enn du vandrer? Eller vandrer du på en sti hvor jeg aldri før har vært, en sti langt unna meg, så langt unna at du nesten ikke husker hvordan ansiktet mitt ser ut lenger? Ser du meg når du ser det hvite håndkledet ditt? Det som var mitt, det som bare jeg brukte. Ser du meg i det, naken, etter å ha dusjet, kanskje dusjet med deg, ser du meg i det der jeg står uten noe annet? Vått hår og ett lurt smil. Har det fortsatt lukten min på seg? Har du luktet på det for å sjekke? Når du lukker øynene om kvelden, savner du noen gang kroppen min som en gang pleide å ligge ved siden av deg? Savner du varmen fra kroppen min, de myke leppene mine som kysset deg i mørket? Når du legger hånden på den siden jeg pleide å ligge, med øynene lukket, lurer du på om det hele bare er en drøm og når hånden din treffer madrassen, skulle du da ønske at det var min kropp som var under hånden din? At det var meg der ved siden av deg, holdende rundt deg, tumlende rundt i lakenet, oss to og varmen fra oss begge? Finner du fortsatt hårstrå fra meg på puta di? Stikker det i hjertet ditt da? Gjør det noen gang vondt? Når du ser de oransje hårstråene. Tenker du da på det lange, oransjrøde håret mitt, som ser ut som flammer i sola? Tenker du på ansiktet under dette håret, de grønne øynene mine som lyser når de ser deg, smilet mitt som kommer ved synet av deg? Ser du meg fortsatt? Er det øyeblikk hvor det gjør vondt når du ser på meg? Hvor du stopper opp og tenker "Faen, som jeg savner deg"? Stikker det i hjertet når du hører latteren min og det ikke er deg jeg ler av? Om jeg ringte deg nå og fortalte deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg, ville du blitt glad da? Ville hjertet banket hardt ved lyden av stemmen min, ordene mine som fortalte deg at det er en tomhet her uten deg? Eller er stillheten god? Er stillheten fra meg, tomheten fra mitt nærvær, er det behagelig? Er det det du trengte? Fungerer det? Har jeg ikke etterlatt noe sterkt nok til at det er et ekko i all stillheten? Hører du meg der i ekkoet eller er det ekkoet til dine egne skritt du hører best?

Sola skinner inn igjennom de store vinduene i stua mi, pusen ligger på magen og maler, jeg ler av tv-serien på tv. Sola fortsetter å varme, jeg fortsetter å smile til fremmede og dagene fortsetter uten at noen kan stoppe de. Og jeg lar de fortsette, dag ut og dag inn. Dager som forsvinner for øynene mine. Jeg sitter på t-banen og smiler uten grunn, med live-albumet fra Rockefeller hvor du hører deg og venninna di hyle på forskjellige punkter i salen, det er en eller to ganger du kan høre oss le og det varmer i brystet og det sprer seg til resten av kroppen. Jeg står opp om morgenene, pusser tennene, møter øynene i speilet. Jeg kler på meg, legger mascaraen på vippene og farger leppene røde. Jeg tar oppvasken, jeg skifter kattekassa og jeg henter posten. Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg våkner om morgenen, ikke før jeg legger meg og ikke i løpet av dagen. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet banker sin taktfaste rytme. Før banket det en rytme jeg visste hva var til, nå synger den sin egen sang. En sang jeg ikke kan navnet på helt enda, en sang jeg må høre mange ganger først før jeg begynner å like den, venne meg til den. Jeg går på jobb, jeg går i parken med venner og jeg fortsetter der jeg slapp. 

For jeg ser deg fortsatt overalt, i alt. Jeg ser deg i sola som minner meg om varmen som spredte seg i meg når du så på meg. Øynene dine som fikk det til å krible i hele meg. Smilet ditt som fikk meg til å bli forlegen som en liten jente. Ansiktet ditt som er det vakreste jeg veit om. Jeg kjenner fortsatt lukten din av deg når jeg går i en folkemengde. Jeg ser deg fortsatt sitte i vinduskarmen min å røyke når jeg ser bort på vinduskarmen. Jeg ser deg i senga mi, ved siden av meg, under den svarte dyna og det er nesten som om jeg kan kjenne armene dine rundt meg om natten. Jeg ser deg fortsatt i drømmene og jeg hører navnet ditt bli hvisket av vinden. Jeg kjenner fortsatt armen din rundt meg når vi er ute blant andre mennesker. Jeg kan le av noe jeg ser eller tenker på og strekker meg etter mobilen for å sende deg melding, men når hånden treffer mobilen stopper jeg brått og legger den fra meg igjen. Jeg ser bilen din parkert utenfor leiligheten min og jeg ser deg sitte der ventende på meg. Jeg ser deg over alt, i alt. Jeg hører deg i ord som sies, jeg ser deg i alt jeg gjør, jeg føler deg hvor enn jeg er. Og hver gang jeg ser deg, hver gang jeg lukter parfymen din, hører navnet ditt, ser alle disse sporene etter deg, så stikker det i hjertet, det vrenger seg og det gjør så inni helvetes vondt. Hver gang mister jeg pusten og hver gang er det like vondt å få den tilbake. For du er ikke borte, du er bare for langt unna. 





Jeg knyter på meg de godt brukte Converse-skoene og tenker på at jeg må husker å sette pris på tiden som er igjen hvor jeg kan bruke de, for snart kommer kulda, snart kommer isen. Snart kommer tiden for mønstrede såler og tjukke jakker for å holde kulda ute og beina på jorda. Så trasker jeg gjennom sentrum, hopper på en buss eller trikk, jeg ser ikke mot Schous bryggeri, men rett frem. Hele tiden ser jeg rett frem. Mens jeg går eller ruller forbi i en trikk så ser jeg rett frem. Fremover. For det er meg og verden igjen, hånd i hånd, gamle kjente. Det er meg og ingen andre og hele jævla resten av verden. Så jeg står opp om morgenen, jeg går på jobb, jeg møter venner, jeg ler, jeg smiler, jeg lever. Jeg griner ikke når jeg våkner om morgenen lenger, jeg griner ikke i dusjen heller. Jeg tar på meg skoene og går videre, og når du ser meg på bussen og jeg sitter der for meg selv, med musikk på ørene og du ser meg smile, så smiler jeg fordi jeg kan, fordi jeg smiler uten grunn og jeg veit at alt kommer til å ordne seg. Jeg sitter der på bussen og smiler for meg selv, og ser rett frem, rett frem i fremtiden. 

Lukk øynene og hold pusten

"Bli" stod det, men jeg gikk ut av døra med kjappe skritt. Jeg kunne ha blitt, jeg kunne ha snudd der jeg var allerede ute av døra. Jeg kunne ha gått bort og sagt redd meg og jeg ville blitt reddet, jeg ville blitt svøpt inn i latter og varme for kvelden, men det hadde bare blitt med den kvelden. Jeg kunne ha blitt, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville. Det var en del av meg der som ville bli igjen, men det var en enda større del av meg som ville noe annet. En enda større del som ville ha noe annet, noe ikke bare for den kvelden, men noe som kan vare i en evighet. Men akkurat den dagen falt verden i grus. Den kvelden vrengte hjertet mitt seg i smerte. Derfor var det en stor del av meg som ville bli igjen. Jeg er ikke bra nok. Men jeg er det. Jeg er så helvetes bra og jeg veit det. Det er derfor det gjorde så vondt, de ordene. Når jeg tilbyr den dårligste utgaven av meg selv, så er det lov å bli forbanna på seg selv. Når gutten som fortjener alt i hele verden, han fortjener at du får verden til å stoppe for han, for han er så bra, han er det, og jeg er det også, jeg har bare ikke klart det, for jeg har aldri gjort dette her før. Jeg har aldri vært den beste jeg kan være for noen, for det er så himla skummelt. Det er så skummelt at det tar pusten fra en. Ikke bare en, men mange. Det er mange av oss der ute, men vi må gi oss. Vi må skjerpe oss. Vi må bare tørre, vi må bare rett og slett tørre å være den aller beste utgaven av oss selv til han eller hun som virkelig fortjener det, for hvis ikke det er bra nok, hvis den beste utgaven av oss selv ikke er bra nok, nei, da er ikke han eller hun bra nok for oss heller. Det må vi huske på der vi går å kjemper med oss selv. For det er ikke ofte man møter noen som er verdt å kjempe slik for. Det er ikke ofte man møter noen som fortjener den aller beste utgaven av deg selv, den som fortjener at du gir slipp på alle hemninger, all angsten, all dårlig selvtillit. For du må bare stole på at du er bra nok. Dette er ikke snakk om å flytte fjell, nei, dette er verre. For vi må gå inn i oss selv og våge å være sårbare, å blottlegge oss selv. Det er så vanvittig skummelt og det er nettopp derfor det er så himla viktig å gjøre det for den personen. For han eller hun, slike som dem dukker ikke opp ofte, og når de gjør det, ja, da må vi bare trollbinde dem med alt det fantastiske vi innebærer. Vi må vise dem de utrolige verdene som befinner seg inni oss. Hele tiden i håp om at det er dette de ønsker, at det de finner er noe de også elsker. At våre egne verdener kan kombinseres og dannes om til én vi har sammen. En verden hvor man er seg selv. Den usminkede versjonen av oss, den som er ekte og rå, hvor man kan slappe av og stole på hverandre, hvor man holder hverandre i hånda når man trenger det og hvor man ler i takt når det er rom for det. 

Det er når det er på sitt vanskeligste at jeg skjønte at det var på sitt mest riktige, at dette ikke skjer ofte, at det aldri har skjedd meg før, og både jeg og han fortjener dette. Jeg fortjener dette. For første gang skal jeg ikke flykte, jeg skal ta løpefart og hoppe ut i det. Og det er lov å holde pusten og lukke øynene når vi gjør det. Det er lov å være redd når vi hopper. Men vi vil oppdage når vi treffer overflaten og vannet kommer brasende over oss, at det ikke var så farlig allikevel. Og vi vil stige til overflaten, åpne øynene og le, vi vil le, smile og være lykkelige. Vi vil oppdage at det er verdt det når han eller hun du liker så godt ser på deg med nye forelskede øyne, med ett nytt smil om munnen. Når han eller henne for første gang virkelig kan falle helt og holdent for deg, den riktige versjonen av deg. 

Om å grine i regnet på Øyafestivalen

Nå veit jeg ikke om det regna denne dagen eller hvem som spilte, men hadde det gjort det, hadde det regna, så hadde jeg valgt meg ut en tilfeldig konsert, sola hadde begynt å gå ned i horisonten, Oslo begynte å bli mørkere, rundt meg ville jeg hatt jeg alle glade festivalgjengerne, og der hadde jeg stått, etter x-antall øl, på en tilfeldig konsert og tatt det til meg, vokalisten hadde nok en eller to ganger sunget om kjærlighet og hvor vondt det kan gjøre, og jeg hadde stått der og følt med han eller henne, jeg hadde tenkt at jeg veit nøyaktig hvordan han eller hun hadde det, føler det, for jeg kjenner det selv akkurat nå, jeg kjenner den stikkende smerten som kan forårsakes av å være helt sinnssykt glad i en spesiell person, være helt bortihelvete forelsket, men at det fortsatt er vondt, så vondt at det føles ut som om du er vrengt på innsiden ut, det er fortsatt vanskelig og det er dager som dette hvor det er vanskelig å puste, så du står der, med eller uten øl i hånden, og lar musikken omfavne deg og drukne bort alt annet rundt deg, du lar dem omringe verdenen din og det er da det begynner å regne, det er da de tunge dråpene faller, de faller og de treffer deg, og det er da du kjenner at du ikke klarer å holde igjen så du slipper løs alt, du slipper løs det vonde, tårene, det som river og sliter der inne, mens vokalisten synger, og han eller henne forstår deg, han eller hun veit så jævlig godt, og dere står der og føler på det sammen, alle de tusenvis av menneskene rundt deg står å føler på det samme, for vi alle har hatt stikking i brystet en eller annen gang på grunn av en eller annen gutt eller jente, og der står vi, vi synger på det sammen og vi lar regnet drukne bort den stikkende smerten, smerten du ikke aner hvordan du skal takle, for dette her, det her er alt for skummelt, det er så skummelt at du ikke får puste, men på en eller annen måte så klarer oksygenet å snike seg ned i lungene dine og ut igjen, så du innser der og da, at hvis luften klarer å holde deg i livet så skal du klare å takle dette, du skal klare å gjøre hva enn du må for at dette skal bli bra igjen, så lenge luften holder deg i livet og hjertet fortsatt slår, ja, da skal du klare å takle dette her, for dette her er så mye mer viktig enn å la angsten vinne, angsten for å være deg selv og hvis deg selv ikke er nok, for du veit ikke, så du står der, hjertet banker fortsatt, lungene fylles med luft, og du forlater konserten, du snur deg, går forbi alle menneskene bak deg, du forlater vokalisten og han eller hun forstår deg, han eller hun heier på deg der du forlater menneskene rundt deg mens menneskene synger i takt om bankende hjerter og smerte i brystet, det er din rygg mot deres, og du går ut av festivalområdet og videre inn i hjertet av byen din, hvor hjertet til en annen banker, det hjertet som ditt hjerte banker for, og du går der med sikre skritt, for første gang, denne gangen klar for at hjertene deres banker i takt, koste hva det koste vil. 

I still believe

Og det er når jeg velger å trekke meg unna og gi pusterom, tid til å tenke, tid til å savne, når jeg ser lengtende på mobilen, men velger å ikke sende meldinger om at jeg lengter etter deg eller savner deg, når jeg vandrer der nedover gaten med vennene som ikke kan ane hvilken storm det er inni meg, når jeg går der i sommerkvelden, med bar hud og løst flagrende rødt hår som bader i sola, sola som er på vei ned bak bygningene, som svøper inn Oslo i ett mykt, rosagult lys, som ikke bare varmer hovedstaden opp til det maksimale punktet, hvor folk går rundt med brun, svett hud, men som også varmer hjertet ditt, sola som gir deg varme og styrke til å måtte holde ut så lenge du er nødt, der du går på dag nummer to og veit at det blir flere dager, flere dager uten kontakt, flere dager uten hender som tvinnes, flere dager med savn og lengsel, bare fordi du veit det trengs å pustes og tenkes alene, når du går der og har valgt å holde deg unna for å gi plass til pusterom, fordi han betyr så mye at savnet du føler er verdt å bære, slik at tankene kan vandre fritt og savn kan blomstre, når du har valgt dette og du går der og mobilen plutselig vibrerer... Og det er når jeg velger å trekke meg unna at han velger å strekke seg ut. Og før jeg visste ordet av det var ventetiden over, det ble ikke noe dag nummer tre, fire eller fem, det ble bare to, disse to hele dagene med en storm inni deg, og så var det hele over. For når sola gikk ned i Oslo den kvelden og varmen ble erstattet med kjølig kveldsluft, trengtes ikke varmen fra sola lenger, for da møttes to bankende, unge hjerter som tok over byen den kvelden. 

For noen ganger så må man ta de vanskelige valgene som kan få det til å stikke i brystet etter savn, noen ganger må man våge å trekke seg unna slik at andre får puste, og noen ganger må man sette sin lit til en annen person om at man ikke blir glemt, men savnet og igjen en dag omfavnet

Når jeg legger meg i senga om kvelden, gjerne utslitt og trøtt, når jeg ruller ut av den om morgenen, når jeg ser at sola står høyt på himmelen, når jeg går forbi Schous bryggeri, når jeg tar en øl, eller to, tre, fire, fem, når jeg rangler igjennom disse gatene som er nesten tomme om dagen i byen som er uslåelig vakker om sommeren, når jeg sitter hjemme uten å ha noe å gjøre, spesielt da, når de ved siden av meg holder hender og smiler, når jeg ser på mobilen som blinker alt for sjeldent om dagen, når jeg pusser tennene og jeg møter øynene mine i speilet, når jeg står der i bare trusa og lager meg frokost en tidlig morgen, for jeg har begynt å våkne alt for tidlig nå om dagen, når jeg sitter i parken med en venninne og prater om feminisme, når jeg sitter på samme restaurant for femte dagen på rad og spiser mat jeg nå tar meg råd til, når jeg får sola i øynene, når jeg tar på meg skoene og går ut døra, når jeg sitter foran dataen og skal skrive disse tekstene som skal bli sendt til nettmagasin, når jeg gjør alt dette her, når jeg puster inn og når jeg puster ut, så kjenner jeg at savnet blir større og større, og at for hver dag som går så gjør det litt vondere, fordi jeg veit at du har det vondt og fordi du er så langt unna. Fordi det er meningen at jeg skal gå her i Oslo, ha det gøy, le, drikke øl og nyte ferien min, og jeg prøver, jeg prøver virkelig, for både deg og meg. For du vil at jeg skal ha det bra, men jeg klarer det ikke helt. Jeg ler, men jeg ler ikke like mye. Jeg prater og er sosial, men det hender oftere at jeg sitter i en krok, mens latteren og praten går over hodet på meg. Jeg henger ikke helt med og jeg vil det ikke heller. Jeg vil klemme deg og være der for deg. Men jeg kan ikke. Jeg må bare sitte her, sitte her og prøve å ha det gøy, litt for meg, mest for deg. Så jeg sitter her i byen jeg elsker om sommeren, det er sol hver dag, folk smiler og koser seg, jeg løfter ølglass etter ølglass, prøver å være sosial hver dag og jeg prøver å le så mye som mulig, mens jeg venter på deg, mens jeg venter på at du er tilbake igjen. For det er det jeg gjør, jeg venter og jeg prøver å være tålmodig, men det er vanskelig. Så i mellomtiden tar jeg på meg skoene og går ut døra, jeg leser bøker etter bøker for å oppholde tankene med noe annet, jeg er sosial så ofte jeg kan, jeg myser mot sola og løfter disse ølglassene, hele tiden mens jeg egentlig bare venter på deg. 

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

Halv fire, natt til onsdag

Det var en tirsdag kveld, jeg hadde lekt skotte i ett par timer og du hadde ledd av meg, med meg, i ett par timer. For det er kanskje det jeg husker best fra den kvelden. Hvordan du fikk meg til å le. For jeg kan ikke huske sist gang jeg lo så mye som den kvelden. Det var første kveld på evigheter hvor jeg lo så mye at jeg kjente det helt inn i margen. Jeg kjente det fylte meg opp med en lykkefølelse jeg ikke hadde kjent på evigheter, kanskje aldri.

Og der stod vi, klokka hadde runda halv fire, natt til onsdag og vi begge skulle på jobb dagen etter. Kun lyset fra gatelyktene over oss lyste opp det lille universet som besto av bare oss to. Oss to, der foran Schous bryggeri. Midt ute på den åpne plassen, en gang i slutten av april. Deg og meg. Før jeg visste ordet av det dro du meg inntil deg og kysset meg. Det kom helt uforberedt. Hadde jeg sett det komme hadde jeg nok trukket meg bort. For jeg skulle jo ikke like deg. Du var den jeg ikke skulle stå der, halv fire, natt til onsdag, utenfor Schous bryggeri, sammen med og kline med. Men der stod jeg, med deg, du som dro meg tett inntil deg, du med hånda di på kinnet mitt og med den andre på ryggen min, holdene meg fast og kysset meg. Hvordan jeg i akkurat det øyeblikket dreit i alle mine tidligere løfter til meg selv. Fuck it. Der stod vi utenfor den åpne plassen foran Schous bryggeri, natt til onsdag, vi begge skal på jobb dagen etter, og vi skal begge etter et par uker holde hverandre i hendene når vi går nedover gata. Om et par uker skal du komme til å kalle meg for kjæresten din, og jeg skal gå rundt å smile over at jeg kan kalle deg for min kjæreste. Der står vi, uvitende om dette. Uvitende om hva som kommer til å skje. For akkurat i dag er dette bare ett kyss, ett kyss jeg kommer til å tenke tilbake på hver gang jeg går forbi denne åpne plassen foran Schous bryggeri, hver gang jeg kjører forbi med trikk eller buss. Dette øyeblikket, dette kysset, som er starten på en historie ingen av oss visste kom til å utspille seg. To mennesker, to hjerter, én historie. 

Dette

Jeg lukter på puta ved siden av meg i senga hver natt, den som ligger på den siden jeg aldri ligger på, den puta jeg aldri bruker,  men som har blitt brukt av en jeg savner lukten til, selv om jeg så han i dag tidlig. Akkurat når jeg hadde vendt meg til å sove alene igjen, har det nok en gang blitt stusselig. Jeg føler meg så liten i senga alene og jeg savner å ha en varm kropp å krype inntil. Ikke hvilken som helst kropp heller. Den skal gjerne tilhøre han. Jeg savner å kunne sovne i armene hans, eller våkne av at han ligger bak meg og holder rundt meg. Jeg føler meg liten i senga hans også, men armene hans får meg til å føle meg trygg. Liten og trygg. Jeg vet ikke hvorfor eller hva det her er, men jeg veit bare at jeg liker det. Hva nå enn det er, så liker jeg det veldig godt. Bedre enn jeg trodde var mulig. Bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. For dette her var jo egentlig ikke meningen. Jeg skulle jo egentlig holde meg unna han jeg og jeg skulle i hvertfall ikke drive med det jeg driver med nå, med han. Men jeg kan ikke lenger overse all fnisinga mi. Jeg klarer ikke å se bort fra at han får meg til å smile, selv når han ikke er til stede. Jeg kan ikke overse det faktum at jeg hele tiden skulle ønske han var med meg når jeg enten er med andre fine folk eller helt alene. For jeg vil veldig gjerne ha han der hele tiden, og vi begynner allerede å planlegge neste gang vi kan se hverandre før han eller jeg må dra videre, fra hverandre. Jeg kan heller ikke overse at jeg stirrer på mobilen min i håp om å finne en melding fra han der, nesten som sist gang, bare at denne gangen så ligger det veldig ofte en melding der fra han. Sist gang var det bare svar på de jeg allerede hadde sendt som kanskje kunne ligge ventende på meg, men denne gangen kan jeg få meldinger helt uoppfordret. Alt er annerledes. Alt er bedre. Jeg er på så mange måter glad for at den forrige døra jeg hadde åpnet, ble lukket bak meg. For den neste døra jeg skulle komme til å åpne førte meg til dette, hva nå enn dette er. Dette som får meg til å føle meg som en fjortenåring igjen. Dette som får meg til å smile når jeg går nedover gata alene, uvitende om at jeg går der å gliser og ser dum ut. Dette som gjør at jeg nesten ikke klarer å prate om noe annet, mens venner ser på meg med lure smil, med tålmodige ører. Dette som gjør meg livredd, redd for å ødelegge, redd for om det går til helvete. Dette som også får meg til å være så sikker som aldri før. Sikker på at dette er veldig riktig og at det er noe bra. Noe tvers igjennom bra. Dette som får meg til å føle meg så liten og skjør, samtidig stor og sterk. Dette kompliserte og fine, som får hjerte til å banke fort og kinnene til å rødme. Dette som får meg til å bli feigere og mer sjenert enn noen gang. Dette her.. Dette. To mennesker, to hjerter. Dette.

skrevet søndag 26. mai

We'll digg our way out, and still say no

Singellivet kan sammenlignes med en jungel. For det er det, det er. Det er så mye der ute og det er så vanskelig å finne frem. Spesielt når du nettopp har ankommet jungelen, igjen. Når du ikke husker de tidligere opptråkkede stiene dine, og hvor det har kommet utallig nye stier siden sist du var der. Så du bruker lang tid på å lære hvordan du skal finne frem i denne jungelen. Og når du først klarer med stødige ben å liste deg frem, uten å bli spist, da er det alle disse reglene å ta hensyn til. Jungelloven. Alle de uskrevne reglene, man aldri helt har forstått hvorfor folk følger, gjerne slavisk. For hvorfor skal vi følge alle disse teite reglene? Hvorfor skal man vente så  og så mange dager før man ringer eller sender karen med det fine smilet en melding? Hvorfor skal man oppføre seg på den og den måten? Hvorfor kan vi ikke bare drite i alt? Kan vi ikke bare sende han en melding samme dag og fortelle hvor fint smil han har? Hvorfor kan man ikke bare si til folk at, hei, jeg tror jeg liker deg litt, lyst til å bli bedre kjent med hverandre? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre og si det vi føler for? For det er hjertene våre det er snakk om. Det er kjærlighet, eventyr og bankende unge hjerter det er snakk om. Tenk så mye man går glipp av ved å følge alle disse reglene. All usikkerheten om han eller hun liker deg, for du liker han eller hun. All denne usikkerheten med hvor lenge man burde vente før man kontakter denne jenta med de fine øynene eller gutten med det fine skjegget. Den vonde følelsen i magen når ting går til helvete, når han ikke er interessert eller hun ikke er interessert. Den vonde smerten i magen og alle spørsmålene. Ja, men.. Ventet du ikke mange nok dager før du sendte melding? Hadde du ikke fulgt alle reglene i jungelloven? Hvorfor funket det ikke da? Burde du ha latt være å sende den meldingen, for ble du kanskje ikke litt masete da?



Sannheten er at man aldri veit om det vil ende godt eller ikke, om man følger uskrevne regler eller ei. Man vet aldri hvor det vil ende. Men jeg mener det er bedre å drite i disse teite reglene og sende den meldingen, be han over og spør om hun har lyst til å finne på noe. Vær litt modig. Vær litt rebell. Ikke vent i de tre dagene før du kontakter vedkommende, ikke la være å si det du har lyst til å si. Fortell henne hvor fine øyne hun har og fortell han hvor fint smilet hans er. Fortell at du liker selskapet deres og si at du har lyst til å bli bedre kjent med dem. La oss være modige og eventyrlystne for hjertene våre. La oss våge å utsette oss selv for avvisning og la oss åpne oss selv i håpet om at noen gjengjelder det. For det er det vi ønsker er det ikke? Når han faktisk gjengjelder det. Når hun faktisk gjengjelder det. Det er det vi ønsker, er det ikke? Så la oss svinge oss i ljianene. La oss fare igjennom denne helvetes store jungelen, og la oss drite i disse idiotiske reglene, og la oss aldri temme våre hjerter av en haug med regler, ingen liker å følge uansett. La oss være frie, eventyrlystne og ville.

22:03

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om det du driver med nå er det du ønsker å gjøre. At valgene du tar gjør deg til det mennesket du har lyst til å være. Ønsker jeg å kline med skjeggete karer som får meg til å smile, for så å aldri prate med de igjen? Ønsker jeg å fly videre uten å lære ham å kjenne? Ønsker jeg å gå ut der i verden for så å aldri ville slå meg ned? Skal jeg fly hvileløst gjennom livet uten å aldri våge. I frykt for å bli skuffa. I frykt for at hjertet skal gjøre vondt igjen. Skal jeg dermed låse meg inne i meg selv og aldri la noen faktisk kjenne meg, for om de kommer for nærme kan det gjøre vondt. Jeg må en gang være modig. Jeg må en gang våge å åpne meg for et annet menneske. Jeg må en eller annen gang våge å gi av meg selv, å søke etter det som er vanskelig. Ikke bare til venner, ikke bare til familie. Jeg har et stort ønske om at en fin kar der ute skal lære denne jenta å kjenne. Og jeg ønsker at han skal lære den virkelig meg å kjenne. Ikke hun som sier det hun tror hun burde si, men sier det hun mener uansett om han liker det eller ikke. For om han gjør det, så liker han den virkelige utgaven av meg og det er ingen annen utgave jeg vil at noen skal like. Jeg vil ikke bli likt for noe jeg må spille resten av livet. Jeg ønsker bare å være meg selv. Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å åpne seg og gjøre seg selv sårbar for andre. Åpne seg opp og blottlegge det blodige, bankende hjertet der inne. 

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om hva du ønsker her i livet. Det kommer til et punkt hvor du må velge å være modig og eventyrlysten, eller feig og trygg. 

Mens hjertet banket, kroppen strittet imot og kvalmen steg i brystet.. Mens skottene spilte for alt de var verdt i bakgrunn, heiende på henne, kjempende for at musikken deres skulle få motet hennes til å gro.. Mens 17-trikken rullet forbi vinduet, oppover Trondheimsveien, videre mot Grefsen.. Mens det tikket inn en sms fra bestevenn hvor hun siterte skottene "Grow some balls, and speak your mind!!".. Mens hun i tredje etasje gikk ut med søppelet og tok seg en røyk... Mens alt dette her skjedde. Mens livet skjedde som normalt i hovedstaden, i hele Norge, tok en jente i Heimdalsgata et valg. Hun valgte å ikke være feig lenger. For selvom kroppen, magen og det dundrende hjerte talte imot, var det et sted der inne i henne som brant sterkere. Det var motet hennes. Og hun og motet trykte sammen på "Send", og i sekundet de gjorde det, var hun fri. Hun var ikke lenger en fange av sin egen feighet. Hun valgte å ikke lenger være feig, men modig. Vågal. Eventyrlysten. Det spilte ingen rolle om han ikke kunne, om han ikke ville. For hun hadde fortsatt våget. Hun hadde våget å prøve. Å det er det som betyr noe. Å prøve, våge. For om man skal sitte hjemme resten av livet uten å prøve, så vil man aldri oppnå eventyrene man drømmer om. Da vil man for alltid sitte på denne sofaen alene, undrende over livet man kunne hatt. Jeg tok et valg og jeg valgte å ta de valgene som former livet mitt slik jeg ønsker det skal være. Og jeg ønsker at det skal være et liv hvor jeg er modig, hvor jeg prøver, hvor jeg våger.

Livet + Lisbeth = Sant

Forrige uke dere. Dere skulle vært der. Som en flue på veggen. Våkende over meg som prøver seg på verden igjen. Jeg er sikker på at dere hadde ropt og heiet på meg. Jeg som tok på meg skoene jeg egentlig skulle spare til våren og varme dager. Skoene som skulle bære meg avgårde på årets første single eventyr i hovedstaden. Jeg tenkte på forrige innlegg jeg skreiv om at når jeg først skulle ut der, så var det ikke lenger snakk om jeg var klar for verden, men om verden var klar for meg. Jeg følte meg rede til å teste det ut. Å finne ut om jeg var klar for verden og om den var klar for meg. Og det var den. Og det var jeg. Det var som om jeg og verden gikk hånd i hånd nedover Torggata, videre innover i sentrum. Hælene slo og hodet var rakt. Jeg smilte det lure smilet mitt og verden smilte tilbake. Det var meg, verden og oss.



Forrige uke dere. Dere skulle virkelig vært der. Det var konsert og heite gutter. Det var musikere og øl og latter. Det var lange blikk og modige hjerter. Mitt modige hjerte, som banket så hardt at jeg trodde det brått skulle slutte, hyperventilerende på en dobås. Det var et øyeblikk der, når du kom ned trappa og mitt falmende mot slo til, hvor jeg tenkte at jeg ikke klarte det. At jeg ikke fikk meg selv til å snakke med deg. At jeg ikke turte å utfordre verden mer den kvelden. Men jeg gjorde det. For jeg var klar for verden og jeg kunne ikke bry meg mindre om hvor klar verden var for meg. Så jeg sendte deg en melding, og du kom bort til meg. Og det var latter, øl, myke lepper og smilende øyne. Det var sterke hender, varme kropper og bankende hjerter Det var skjeggete haker og lange lokker. Det var netter som strakk seg over til morgenen. Det var unge bankende hjerter, som banket ikke bare i takt med byens puls, men i takt med resten av verden.

Vaklende skritt og svarte laken

Sulten river i magen, men jeg velger å overse det. Jeg klikker meg igjennom bildene dine på face. Jeg har blitt en av dem. En av dem som vil så gjerne være både sterk, tøff og modig, men ikke klarer noen av delene. Når den eneste mulige venninna i Oslo velger å ikke bli med deg, står du igjen med valgene: være tøff og rå, og gå alene, eller sitte hjemme og sutre over hvor teit og dum du er som ikke tør å gå ut der og rocke hovedstaden ene og alene. Du velger selvfølgelig det siste. Det blir ikke skrevet historier om folk som deg vet du, tenker du. Å det er faen meg sant. Men det burde det gjøre. For det er fortellingene om disse selvstendige jentene med bein i nesa som har fucka meg opp. De som tar på rød leppestift og høye hæler, for så å møte opp alene på åpningsfesten til det nye utestedet, disse jentene som står ved baren, speidende etter han, han som inviterte henne uformelt via Facebook  Og når hun ser han, går hun selvsikkert bort til han og dere har en helt fantastisk kveld. Det er latter, øl, og sex. Det er magi og krøllete lakener. 

Men det er det ikke. For denne jenta vaska bort sminka si, la seg under dyna og så på Pinlige sykdommer på NRK helt til hun gikk å la seg i senga for så å ikke få sove. Hun lå der å tenkte på deg. Om du så etter henne eller tenkte på henne.  Om du lurte på hvor hun var eller om hun kom, for hun hadde jo satt seg på som "Skal". Var du der nå med en annen jente ved din side? Smilte du til henne som du smilte til meg? Hadde du smilt til meg på den måten? Og hvilken "måte" er nå denne "måten"? 

Det er bare deg, rommet og mørket. Gatelyktene svinger sakte i den svake vinden, og rommet blir svakt opplyst av et bevegende lys. Utenfor går folk mot sentrum og du kan høre latter og livlig prat. Det er trange utesteder som venter på å bli enda trangere. Og her ligger du. Du føler deg ikke hjemme, men det er jo ikke noe rart. Du skulle jo vært der ute du også, nå. Du skulle vært der med en øl i hånden og et smil om munnen. Du skulle vært der ute, men du klarer bare ikke. For om du hadde gjort det, om du hadde gått dit, og om du fant han og han fant deg, om han inviterte deg med til sitt bord med vennene sine, om han ble med deg hjem den natten, om alt dette hadde skjedd, hadde du vært klar for det da? For følelsene som kanskje hadde fulgt med? Hadde du vært klar for å begynne på singellivet med hele ditt hjerte? Eller hadde det vært halvhjertet? Hadde det føltes feil og rart? For om du ikke går ut og mener det med hele ditt hjerte, er det da riktig å gjøre det?

Den tomme senga føles ut som om den drukner deg, og du lar den sluke deg hel. Du lar mørket omfavne deg og svøpe deg inn. Det er både varmt og kaldt på èn og samme gang. Det er som om det er høye bølger, men samtidig vindstille. Du snur deg mot vinduet og titter ut. Det har begynt å snø. Månen kan ikke ses i kveld. Der ute venter verden og du funderer på om du er rede til å møte den og alt det den medbringer. Din sviktende modighet tyder på at du ikke er det. Det er ikke det at du er feig eller dum som gjorde at du ble hjemme i dag. Det var fordi du ikke er klar for å møte verden på en respektabel måte. Du vil ikke gå ut der mens du fortsatt vakler. Du vil gå ut der og være sikker i hvert eneste skritt. Du vil at hælene skal slå så det ljomer gjennom gata og du vil at hodet skal være hevet med lepper dekket i rødt.

Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.

Skylight

Hun hadde ikke forventet at det var den sangen som skulle slå i stykker alt. Hun hadde sett seg ut at det var en av de andre hun har lært seg utenat eller en av de gamle gode. En av de som betyr så mye for henne at hun kunne skrevet flere bøker, bare om èn sang. De kom de også og de rykket i hjertet. De slo rot og rykket. Men de klarte ikke å dra det med seg. Den isende smerten var der enda. Teksten, den fløyelsmyke stemmen, ansiktene deres. De klarte det ikke. Det var som om de ble irritert over dette. De var jo de som skulle rive løs henne fra mørket. Det er derfor de lager musikk. Det er derfor de elsker dette. Fordi de veit hvor mye det betyr for oss. For meg. Så de tok i et ekstra tak. De trakk pusten. Hun trakk pusten. Hjertet banket hardt. Hos de tre skotske mennene og hos hun norske jenta som stod rett foran dem. Hjertene deres slo i takt. Og på utpust gled fingrene over gitarstrengene, trommestikka slo takten til pulsen deres. Verden stoppet opp og det var bare dem. Dem fire. Og resten av hele Sentrum Scene. Tonene kom brakende ut av høytalerne og rett inn i hjertet. Rett inn i den isende smerten. Det var så vondt. Hun klarte ikke å puste. De visste det. Men de sluttet ikke å spille. De tok i mer. Stemmen var enda mykere enn noen gang. Tonene traff den isende smerten og knuste den. Smeltet den. Fordrev den. Hjertet stoppet. Det hele stoppet. De tunge, tunge trommeslagene fikk hjertet til å banke igjen. På slaget banket det nok en gang i takt med dem. Med kjærligheten. Med musikken. Med livet. De skjønte at de hadde klart det. Det kom en tåre fra øyekroken til Simon. Ben smilte. James lukke øynene. Vi var ett. Meg og Biffy. Biffy og meg. Jeg stod lamslått. Forhekset av musikken som tok meg, løftet meg opp. Opp over alle de andre hundrevis av menneskene. Over hodene deres. Og de alle så opp på meg. De følte det de også. De fortsatte å spille. Tonene, magien, gled ut av hjertene deres, inn i armene, ut i plekterne og trommestikkene, inn i instrumentet, ut høytalerne og fylte hele rommet med en så rå kjærlighet at ingen klarte å puste. Hjertene til de hundrevis av menneskene stoppet. Verden stoppet. Tiden stoppet. Sakte, men sikkert gled hun ned igjen. Hjertet hadde begynt å banke igjen. Hjertet fulgte rytmen til trommeslagene fra Ben. Han tok ikke øynene fra henne. Simon lot fingrene gli over gitarstrengene. James fulgte etter med sin bass som fikk luften i lungene til å dirre. Trygt nede på bakken, foran scenen, midt på, trakk hun pusten. Det var som om hun var født på ny. Tonene rundt henne gled sakte ut. Hjertet slo igjennom brystet. Man kunne se det. De så det. De hadde klart det igjen. Hun var fri. De hadde drept mørket rundt henne med kjærlighet og magiske toner. Hun så opp på dem, de så ned på henne. Hun smilte og ut av øyekroken rant det tårer. "Takk" sa hun. De så på henne og smilte. "You're welcome".

Fredagen kan ikke beskrives med ord. Jeg måtte fortsatt prøve. Teksten ovenfor, som de fleste sikkert skjønner, er ikke helt sann. Men den kunne like gjerne vært det. For det er slik jeg opplevde det. Det er slik det føltes. Jeg ble løftet opp av kjærlighet, magi og øredøvende rå musikk. De trollbant meg og tok bort forhekselsen min. Den iskalde smerten i brystet begynte å smelte. Den er der enda, men den har begynt å smelte. Takket være dem så klarte jeg å puste igjen. Jeg kjente at hjertet banket av kjærlighet, ikke bare for å overleve. Jeg var lykkelig. En hel dag var jeg hodestups forelsket og lykkelig. Ting er ikke perfekt, men de ga meg en styrke jeg kan leve videre på. De gjør alltid det og det vil de for alltid gjøre.

Jeg blir så glad av å se på dette bildet. Varmen brer seg om i hele meg. Å selvom jeg har mange kamper å kjempe på hjemmebane, veit jeg at jeg har disse i ryggen. De er med meg. På ørene. I hjertet, der jeg vandrer Oslos snirklete gater, på veien jeg ikke vet hvor fører meg, men jeg er ikke redd. Ikke nå lenger. For det er meg og dem, mot resten av verden, og sammen klarer vi alt. Sammen er saken biff(y).

Foto: privat

Because God tricked us and this is all just a joke on us

"Jeg snubler rundt i det som kalles dager. Noen snegler seg av gårde, andre merker jeg ikke har vært her engang. Livet er ikke så enkelt om dagen. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare sippe eller sutre. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg sterk ettersom dagene går. Dagene mine har blitt som en magnet for problemer og det meste ser ut til å gå til..helvete. Jeg kan sitte i sofaen hjemme, alene, og plutselig bryte ut i gråt. Ikke over en spesiell ting, bare alt. Kjærlighet, leilighet, jobb, og nå har det grodd fram en god dose med dritt i vennegjengen også. Jeg skulle ønske jeg kunne sette alt på pause. Bare for å få igjen pusten. Jeg løper maraton hver dag, det er det, det føles ut som. Hjertet banker til jeg tror det skal kapitulere og stoppe. Hjertet er ikke helt med. Hodet er milevis unna. Jeg er her, men ikke egentlig. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg vil være. Alt som frister om dagen er å begrave seg under dyna sekundet man kommer hjem, og bare bli der. For resten av evigheten. Jeg glemmer å spise, jeg glemmer å ta vare på meg selv, jeg glemmer å leve. Det er vanskelig nok i seg selv å takle et brudd med kjæresten, men når resten av rammene i livet forsvinner, er det enda vanskeligere å takle alt sammen på èn og samme gang. Og uavhengig av hvor sterk man er som person, så makter man ikke hva som helst."

Dette skrev jeg for noen dager siden. Alt sammen er sant. Livet mitt siden begynnelsen av februar har bare vært en stor magnet for problemer. Livet ble mørkere og mørkere. For hver dag som kom dukket det opp nye utfordringer, problemer og forandringer som har snudd livet mitt på hode. Men er det en ting jeg vet, så vet jeg med sikkerhet er at dette kommer til å gå over. Bare ikke enda og jeg vet ikke når. Jeg vet at livet kommer til å bli lysere og jeg vet at jeg takler alt sammen. Jeg vet at jeg kommer til å huske på å spise middag etterhvert og jeg vet at jeg kommer til å huske hvordan man lever livet igjen, en dag. Bare ikke helt enda. Jeg vet at de lyse, lette dagene kommer. Når og hvor de dukker opp kan man aldri vite på forhånd og jeg tror det er ingen som gleder seg mer enn meg til nettopp dette. Når jeg kan smile med hele kroppen. Når jeg kan føle meg lett. Når det er enklere å puste og det ikke lenger er tungt over brystet. Når sola titter frem sammen med vårblomstene. Når sommeren står for dør og de lange nettene og skruttete lakenene nærmer seg. Når de lange lyse nettene skremmer bort mørket. Når mørket er lenger unna enn noen gang. Det blir lettere. Dette vet jeg. Hvordan jeg vet dette? Det er fordi det holder på å skje, i små doser av gangen. Gradvis. Litt og litt. Jeg klarer å ta igjen forspranget på problemene, jeg takler dem, og løper videre etter neste. Jeg klarer dette. Det er tungt, men det er mulig. Det har gått fra å være bekmørkt til at jeg begynner å skimte et lys. Langt der borte. Men det er et lys. Og dette lyset blir bare sterkere.

På fredag, 22. februar, skal jeg møte gutta fra Skottland. Jeg skal få møte Biffy Clyro!!! Heltene over alle helter. Kjærligheten over all kjærlighet. Musikken over all musikk. Jeg skal møte fineste Simon, James og Ben. Gutta som alltid er der med meg. De beste gutta i hele jævla verden. De som gjør meg til et lykkelig menneske. Jeg skal møte dem, og det er med dette jeg mener at jeg vet at det finnes lysere dager. Jeg kjenner varmen i brystet allerede. Børen er lettere å bære. Jeg smiler uten at jeg tenker over det. Denne kjærligheten gir meg styrke. Å det hele avsluttes med konserten deres på Sentrum Scene. Jeg skal la den rive med seg alt dritt. Jeg skal åpne hjertet for kjærligheten disse gutta gir meg og jeg skal være lykkelig. Jeg skal være brusende lykkelig og få vondt av all kjærligheten. Det er det jeg skal.

Jeg ser lyset i enden av tunnelen.

Jeg leter etter fortellinger som stikker ekstra i hjertet. Blogger, bøker. Jeg trenger å vite at det går bra til slutt. At man overlever. At folk har opplevd det samme, eller verre, og at de overlever. Det trenger å gjøre vondt, men jeg trenger å vite at det er et lys i enden av tunnelen. At selvom jeg ligger alene i mørket, så klarer jeg å reise meg igjen. For det er det noe jeg ikke vet akkurat nå. Akkurat nå vet jeg ikke opp fra ned. Rett fra galt. Tårer fra snørr. Jeg er klar for å legge meg ned og aldri reise meg igjen. Det er tåpelig av meg, jeg vet det. Man må jo alltid det til slutt. Reise seg. Jeg kan ikke gjemme meg under dyna og håpe at smerten tar livet av meg. Det hadde vært så godt. En pause. Et totalt mørke. Stillhet. For det er det som er det verste. Den intense smerten som alltid er tilstede. Den som aldri gir seg. Ikke før om lang, lang tid. Etter at jeg har drukket alt for mange øl og vodka battery eller rom og cola. Når jeg føler meg fin og sårbar. Når jeg danser med hendene over hodet og noens armer finner livet mitt. Som holder rundt meg. Som jeg kan kline meg. Som jeg aldri ser igjen, eller som jeg kommer til å tenke på i lang tid. Det er meg, alkohol og mørket. Det sluker meg og gjør meg hel. Vi er ett og vi har et hat/elsk forhold. Og vi hater det. Og vi elsker det. Vi svinger oss i mørkets lianer og hyler ut i natten. Du er fri. Du ville ikke være fri. Tårene renner og du er ensom. Men du er fri. Fri som fuglen. Og alt du vil er at han skal ta fra deg denne friheten.

(foto: linket til kildene)

Biffycruise

Jeg hører på musikken som tar meg tilbake. Til sol, telt, øl, musikk og kjærlighet. Festivalkjærlighet. Det er bånd rundt armen og kjærlighet i hjertet. Det er første gang jeg skal se Biffy live og jeg har ingen aning om hvordan det kommer til å bergta meg. Hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Lite visste jeg at litt over ett år fra den dagen, så kom jeg til å stå i et P3 studio i Tønsberg dødsens nervøs, for jeg skulle jo hilse på disse menneskene. Disse tre mennene fra Skottland. Ta de i hånden. Introdusere meg. Lite visste jeg at de var like nervøse som meg. De skjønte at dette betydde mye for oss, håndplukkede utvalgte, og de var like nervøse selv. Lite visste jeg at det kom til å henge en Biffy-plakat over tv'en i stua, med deres navn som de skrev mens jeg holdt med skjelvende hender plakaten rett slik at de hadde et nogenlunde underlag å skrive på. To Lisbeth, love from Biffy. 

Hadde jeg visst det da jeg satt der i campingstolen, med årets festival t-skjorte og ola-shorts, og hørte på Biffy på den gamle MP3-spilleren min, hadde jeg ledd og aldri i verden trodd på det. For, hvordan i all verden skulle jeg få til det? Hvordan i all verden skulle det være mulig å få til? Jeg vinner ikke konkurranser. Jeg får ikke slikt.

Men jeg vant en konkurranse. Min aller første. Ikke selve konkurransen som var det året, for å få møte Biffy Clyro under årets Slottsfjellfestival. Nei, ikke den konkurransen. Men en konkurranse for å få være med på premieren av Biffys live dvd som ble spilt inn når de hadde konsert i Wembley. Håndplukket utvalg av mennesker i Norge og noen få andre land. De aller første, i hele jævla verden. Det var rått og det var awesome. Noen uker senere, fikk jeg melding av Mona, som hun het. Mona hadde trukket ut meg som en av disse vinnerne og fått med seg hvor iherda Biffy-fan jeg var. Hun inviterte meg, og de andre vinnerne av dvd-konkurransen, til å møte dem, om vi skulle til Slottsfjelfestivalen. Jeg skulle på Slottsfjellfestivalen det året.

-

Jeg blir aldri lei av å skrive eller prate om Biffy. Jeg forstår hvis dere andre blir det, men det er bare en så stor del av meg at det hadde vært rart og unaturlig om jeg ikke gjorde det så ofte. Det hadde ikke vært ekte av meg. Det hadde ikke vært meg. Og hvis noen ikke liker det, så godtar de heller ikke meg som helhetlig person. 

På torsdag så skal jeg og en fantastisk fin venn av meg, en av de som aldri blir lei, på danskebåten (av alle ting. I know!). Eller Biffycruise som vi kaller det. Det skal bli helt fantastisk gøy! Det blir rølp, Biffy og latter, latter, latter! Skuldrene skal senkes og glassene heves! Skip O'hoi <3