Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

Høsten. Den kjølige vinden, luften som er så klar at du føler du kan se for første gang. Man blir slakta for mindre, men jeg bryr meg ikke. Sommeren har vært fin, men jeg gleder meg virkelig til høsten. Jeg tror høsten er favorittårstiden min. Sensommer og begynnelsen av høsten. Mørket kommer snikende, luften blir klarere, frostrøyken ønsker deg god morgen på vei til jobb. Jeg har parkert boka hjemme, den ligger i vinduskarmen på soverommet og venter på meg, men jeg har ikke tid. Hvert våkende sekund har jeg noe jeg skal gjøre og når jeg først får tid til å gjøre det jeg vil, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av. Noen dager kjenner jeg mørket komme snikende, men jeg knuffer det vekk og løper videre. Sorry, har ikke tid!, tenker jeg. Som om det skulle vært en innpåsliten Amnesty-verver. For jeg har virkelig ikke tid. Jeg har ikke tid til å kjenne på den sorgen som oppstod for uker siden. Jeg har hverken tid eller lyst. Jeg velger rett og slett å ikke ta stilling til det lenger. For jeg har prøvd det før, jeg har tatt stilling, jeg har tatt meg tid til å kjenne på det og det eneste det førte med seg var antidepressiva og lange sykemeldinger. Jeg nekter. Jeg vil ikke. Jeg vil løpe rundt med vennene, synge på sanger på Stortorvet mens vi venter på trikken hjem før den så kommer og vi ombestemmer oss på sekundet og løper leende vekk, fordi vi skal ha mer øl, skal jo ikke hjem nå! Så vi tar en øl til, prater med skippere på Mono og lærer interne håndhilsninger. Vi prater om musikk og livet og døden, og de gangene vi stopper opp og kjenner hvor slitne vi er ser vi på hverandre med faenskap i øynene. Faen så fint vi har det. Også ler vi den trillende, onde, fantastiske latteren som brer seg ut i utestedet. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst til å kjenne på klumpen i magen. Og litt etter litt forsvinner den. Fordi jeg har det så fint, jeg har det så bra, vi har det faen så bra. For det er ikke noe jeg eller deg lenger, vi har blitt en masse, en vi og sammen så løper vi igjennom gatene på jakt etter den siste pilsen før vi faktisk klarer å komme oss på bussen, t-banen eller den siste trikken hjem. Å det fine er, er at høsten kommer til å komme før jeg selv aner det, snikende, mens jeg er opptatt med å drikke øl og le.

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Girl Powowowowower

Girl Powowowowower-spillelista mi går i bakgrunn, mens jeg leter etter nye fantastiske kvinnelige artister å legge til i lista. Jeg har blitt mer bevisst på at jeg så og si bare hører på mannlige artister og jeg syns det er litt synd og trist. Hvorfor har jeg latt være å høre på alle disse awesome damene? Så jeg prøver nå å bli mer bevisst på å dykke mer inn i dypet og grave frem bra damer. Ikke fordi jeg kommer til å slutte å høre på mannlige artister, Biffy-karene mine kommer alltid til å være karene over alle karer, men det betyr ikke at jeg trenger å ekskludere damene. Tvert imot. Så jeg åpner armene opp for damene og ønsker å utvide musikkhorisonten min. Jo, flere jo bedre. 

Tips?