Take me Oya

Skrevet 16. august

Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen. 

/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss. 

Når jeg etterhvert sluttet å høre på Fay Wildhagen, når jeg ikke lenger grein noe mer, når jeg ikke lenger var helt alene, så begynte jeg å gjøre alle disse tingene jeg egentlig ikke gjør. Jeg begynte å løpe i skogen, jeg klarte ikke lenger å sitte hjemme med rastløsheten eller tankene, så jeg løp og løp og løp, fant meg en kulp med vann når tørsten brant i halsen, spiste litt blåbær når jeg satte meg på en stein med den fineste utsikten over byen, stoppet helt opp for å se på dyrene i skogen når veiene våre møttes. Jeg begynte å gå ut aleine på lørdager med folk jeg egentlig ikke kjenner, ute hvor jeg møtte enda flere ukjente fine mennesker, som jeg lo med, løp bort på Max for å kjøpe burgere med når vi ble for sultne mellom ølene, disse jeg  danset vals med til metal enda lysene var slått på og tid for stengetid, men vi var bare ikke klar for å gå hjem enda, så vi ble stående på Jernbanetorget og prate til fem om morgenen, før vi så trakk hvert til vårt med løfter om å gjøre det igjen en dag snart. Jeg har sagt og gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre og det føles ut som om livet mitt beveger seg fremover. Mot hva, det er jeg ikke sikker på, men det er så godt, så godt å føle at livet har tatt et lite steg videre, at jeg er i bevegelse, jeg sitter ikke fast og jeg er klar for nye utfordringer og takle hva enn som måtte komme i min vei. Jeg er klar for å ha det fint, å gjøre fine ting med fine folk og jeg er klar for å ikke være redd lenger. Jeg har vært redd så lenge og for første gang på evigheter er det som om jeg kan kjenne en energi som fyller hele kroppen, den renser hodet for angst og skremmende tanker og jeg føler meg for første gang på evigheter så ufattelig sterk. 

Det er tre dager igjen på jobb, så er det ferie i tre uker. Det er Øyafestivalen neste uke og jeg og M skal drikke oss fulle, vi skal spise alt for dyr mat i alt for lange køer, vi skal danse med ølglass hevet over hodet, jeg skal juble når jeg ser Florence og Fay og så mange mange flere og jeg skal være festivallykkelig i fire dager og jeg kan bli så sliten jeg bare vil for det er ferie i to uker til og jeg har ingen planer, kanskje løper jeg i skogen, kanskje møter jeg fine folk på rare nye steder i byen, kanskje drar jeg ut aleine på nye eventyr, kanskje står jeg tidlig opp om morgenene bare for å få med meg det fine lyset om morgenen, for så å lage meg god frokost, lese bøker, høre lydbok, men mest av alt så skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil i tre hele uker. Tre hele uker med ferie jeg har lengtet etter i hele sommer og nå er det min tur. Men før det blir festival, før det blir ordentlig ferie, så har jeg planlagt en hel fin dag, for en veldig fin person, som virkelig fortjener det og jeg håper det hele blir bare veldig fint.

Slutten (på vinteren) / Begynnelsen (på lysere tider)

Der. Der var det. Øyeblikket du har gruet deg til, øyeblikket du alltid har visst kom til å knuse deg. Øyeblikket som kom til å rive ut sjelen din og rive det i filler. Det hensynsløse smertefulle øyeblikket du har ventet på, som du visste kom til å komme, men ikke ante når. Der var det. Det var som om de siste puslespillbrikkene i det uendelig store bildet begynner å falle på plass. Det mangler fortsatt noen, men det er ikke mange igjen nå. Det er noen få og starten på slutten er her. 

Jeg sitter i sofaen, i pysjen, under dyna og pcen på fanget. Jeg drikker den svarteste kaffen ut av God Jul-koppen min, med The National spillende fra høytalerne. Utenfor kan du høre trikken ruller forbi. Det dirrer i leiligheten. Dirringen som du har blitt så vant til. Den har blitt en del av deg. Alle lydene fra byen utenfor, menneskene som er ute i alle døgnets tider, de som synger på vei til og fra byen, de som krangler utenfor vinduet ditt fire på natten eller de med barna som hyler og ler i gata utenfor. Bilene, bussene, sirenene fra ambulanser som kjører ut fra legevakta, ut for å hente folk som trenger dem. Lydene fra grønnsaksbutikken under deg når de setter opp varene utenfor butikken om morgenene. Trommingen fra de over deg og de små bjeffene til de nye naboene dine ved siden av med en litt nevrotisk hund. Alle disse lydene har blitt dine og en del av livet ditt. De første nettene fikk du ikke sove. Det bråkte, det var for lyst med gatelyset rett ved soveromsvinduet. Du kjente ikke lydene til leilighetene og kvapp til ved de minste lydene. Hva var det der? 

Det er lillejulaften og dette er den fineste dagen i hele jula. Alle går rundt å surrer med de siste julegavene, det aller siste stresset er på topp. Men her, i stua mi, her jeg sitter i sofaen, er det ingen stressende tanker som surrer. Jeg skal henge opp klesvasken som er i maskina nå, når den er ferdig. Jeg skal pakke kjolen jeg skal ha på meg i morgen og jeg skal pakke overnattingsbag for i dag. For i dag, om litt over tre timer sitter jeg i sofaen hjemme hos broren min og mannen hans og det er dette her som er den fineste tradisjonen jeg veit om. Vi spiser noe som er stikk motsatt av julemat. Kinamat, pølser, pizza. Samma. Mens maten blir lagd åpner vi de første ølene og begynner å pynte treet. Det blir så som så, men det spiller ingen rolle. Det er sånn det skal være. Jeg begraver hodet mitt i hundepels og klapper myk kattepels og alt er så fint. Vi setter på de tre julefilmene vi har sett i over tjue år nå og ser såvidt på dem, mens vi snakker, debaterer, ler og kanskje gråter en skvett, hele tiden mens glassene blir fylt opp, ølboksene blir åpnet. Vi skal sitte opp til alt for seint og det er alltid verdt det. Jeg skal sove hos bror og våkne av en våt hundesnute i morgentidlig. Lenge før noen har våknet, lenge før hunden egentlig må ut, ikke så alt for lenge siden vi egentlig gikk å la oss. Men han kjenner tante-Lisbeth, hun klarer aldri å si nei til en liten lur hund som så gjerne vil leke i snøen. Så tusler jeg ut, fortsatt i pysjen med hund og bånd. Så leker vi i snøen til de begynner å lete etter oss. Så er det frokost rundt bordet og kaffe i sofaen med Tre nøtter til Askepott på tven. Lillejulaften dere. Det er det fineste jeg veit om. 

Men det gjorde ikke vondt. Det var ikke sjeleknusende. Det var ingenting. Begynnelsen på slutten er her og det er ikke så ille. Du har også gledet deg til dette. Når du endelig kan gå videre, når du kan komme over dette, denne smerten, alle disse følelsene som ikke kan brukes til noe. Som kun er destruktive. Begynnelsen på slutten er her og det er greit. Kanskje denne slutten endelig kan bety begynnelsen på noe annet..

/

God jul til alle dere som leser og har lest og kommer til å fortsette å lese. Til alle dere som kommenterer og dere som ikke gjør det. Takk til dere alle. Jeg håper dere får en fin feiring, uansett hvordan dere feirer julen eller hvor dere feirer den. Enten om det er med familie dere har blitt født inn i eller familien dere har valgt selv. Enten om dere har hundpels å begrave hodet i eller øl i hånden. God jul <3

Klærne er plukket ut av klesskapet og plukket opp fra gulvet. Noe er vasket, andre ting ligger pent på bordet, klart til å pakkes ned i kofferten. I dag reiser jeg til andre siden av verden. Vekk fra alt kjent og kjært. Jeg skal ligge i badebassenget vårt i to uker, flytende på en madrass, med en iskald pils i hånda, mens jeg ser timene passere og huden min som blir rødere og rødere. Vi skal spise oss feite på doughnuts, drikke så mye Starbucks at det er drit kjedelig når vi kommer hjem, leke ultraturister på Walmart og kjøre så mange berg- og dalbaner at verden for alltid blir snudd på hodet. Det skal bli godt å få verden snudd litt på hodet. Det er som om jeg vandrer rundt i mitt eget vakuum om dagen og jeg lurer på når bobla skal sprekke. Vil den gjøre det? Jeg er likegyldig til det meste hverdagslige og føler ikke stort om dagen. Det er som om kroppen min produserer antidepressiva helt på egenhånd. Det gjør meg virkelig ikke noe i såfall. Men det er vanskelig å skrive, for jeg skriver når jeg føler, jeg føler når jeg skriver. Nå føler jeg ingenting. Det er følelser som kommer ut i form av ord og når jeg føler meg tom for det, tom for følelser, så kommer det bare tomme ord ut også. Ord født i vakuum. Men snart reiser jeg på andre siden av jorda, ti timer med fly, et annet språk jeg behersker. Å det spiller ingen rolle. For jeg har det fint, jeg er glad, jeg har det gøy og det skal bli så godt å reise vekk for en liten stund og åh så godt å komme tilbake til de fine folka som savner meg mens jeg er borte. Komme tilbake for å begrave hodet mitt i kattepels og hundepels, øl med de fineste og historier fra Amerika. Det skal bli fint det. For selv et liv i vakuum er ganske så fint. Og mens jeg er borte å svetter i varme, klamme Florida, håper jeg høsten kommer enda mer snikende til jeg er tilbake, sånn at jeg kan dra på meg jakka og fryse litt i den klare, kjølige fine høstværet. Nå sitter jeg i sofaen ferdigpakket og klar til å dra, det eneste er at det er over to timer til jeg skal dra.. 

Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

15.30

Kaffekoppen er så full at den er på randen til å renne over. Med skjelvende hender løfter jeg koppen mot munnen og drikker grådig. Øynene er tunge etter nok en natt med for lite søvn. Ordene, de skrivende ordene tar i fra meg nattesøvnen. Jeg tenker på denne historien hele tiden. Jeg tenker på at jeg aldri i verden kommer til å klare å gjennomføre det, før jeg så tenker 'hold kjeft'. Håret mitt blir kortere og kortere om dagen. Det er kvelder hvor word-dokukmentet stirrer tomt på meg hvor jeg reiser meg opp av frustrasjon og forlater pc'n der alene i sofaen, senga eller hvor nå enn den befinner seg, for å gå bort til bokhylla, tar ut bøkene som har rørt noe i meg. Jeg blar igjennom disse bøkene jeg elsker og håper at det står noe der som får alt til å løsne. Jeg håper at litt av dens magi kan smitte over på meg og min kreativitet. Men når bøkene bare stirrer tomt tilbake på meg og minner meg på at jeg må skape noe eget, ikke noe som allerede er skrevet, setter jeg de frustrert tilbake på plassen sin i hylla og går ut på badet. I speilet møter jeg meg selv, trøtte øyne uten sminke. Jeg tar frem saksa og begynner å stusse håret, klipper av ett par centimeter. "Du får bare kortere og kortere hår for hver gang jeg ser deg", sa en venninne til meg for et par dager siden. I speilet ser jeg den samme jenta med de samme trøtte øynene, men håret er blitt enda ett par centimeter kortere. Fornøyd rufser hun til håret sitt og går ut igjen. Hun slår av lyset i stua, lukker igjen skjermen på pc'n og drar med seg dyna fra sofaen tilbake igjen til senga. Hun tenker der hun ligger i senga, rett før hun sovner, at hvis hun kommer til å bruke flere år på dette prosjektet, så kommer hun til å ikke ha noe mer hår igjen.

Det er siste dag på jobb, klokken halv fire er det offisielt ferie. I morgen skal jeg ta på meg en fin kjole og dra på sommerfest med jobben, på fredag reiser jeg til hytta i Sverige, søndag er det Patti Smith, og på mandag reiser jeg til Kragerø hvor venner venter i et hvitt hus ute på en øy. Først skog, fuglekvitter og gress under føttene. Et lite, rødt torp i skogen. Våkne opp med en lodden venn i enden av senga, som logrer når jeg våkner og dytter den kalde, våte snuta si i ansiktet mitt og en liten kar på gulvet som mjauer god dag. Så turer jeg tilbake til Oslo for å høre på den råeste dama jeg veit om, Patti, før jeg nok en gang slenger sekken på ryggen og reiser til sørlandet, hvor hvitvinskvelder, reker og bølgeskvulp venter. Jeg skal lese bøker hele dagen, jeg skal strekke på meg i sola eller i sofaen om det regner, jeg skal trekke lungene fulle av saltvannslukt, jeg skal spille kort til langt på natt, jeg skal skrive videre på historien som driver meg til vanvidd, jeg skal sitte oppe med brodern til langt på natt og diskutere saker som får hjertet til å banke hardt, jeg skal ligge på bryggekanten og fiske krabber som da jeg var liten, jeg skal la Patti og bandet hennes inspirere meg, jeg skal stryke igjennom pelsen til katten og hunden jeg ser alt for skjeldent, jeg skal synge på Pinks sanger med jentene slik at hele øya hører oss, akkurat som i fjor, og viktigst av alt; jeg skal puste ut. Jeg skal kjenne på savn og glede meg til å være tilbake i hovedstaden, men først av alt skal jeg nyte å reise bort litt. Reise bort fra trafikken utenfor vinduet mitt om natten, sirenene, blålysene, stemmene til alle de forskjellige menneskene ute i gata, trikken som gjaller bortover på skinnene sine, reise bort fra muligheten til å hoppe på t-banen og ligge i en armkrok om natten, reise bort fra fine folk som blir igjen i Oslo, reise bort fra å måtte stå opp for å gå på jobb i nummer nitten. Reise til hjertero og kjenne på litt savn. Ferie, dere. Det trenger jeg virkelig.