Å gå tilbake for å kunne gå videre

Jeg har gått tilbake til der hvor hun og jeg stod den fredagsnatten. Fredagen som hadde blitt lørdag. Der vi stod når hun fortalte meg hva som hadde skjedd, hva du hadde gjort, før du selv rakk å fortelle meg det. Jeg stod der full, kald. Det regnet. Jeg ble edru sekundet hun fortalte meg det og husker jeg begynte å skjelve. Kroppen min var så anspent. Det var så mye jeg holdt tilbake. Jeg har gått tilbake til akkurat der jeg stod den natten, jeg går forbi der hele tiden. Fortsatt kan jeg se helt klart hvor sint jeg var der jeg stod i regnet. Hvor lei meg jeg var. Fortsatt kan jeg kjenne smerten i brystet. Smerten som jeg fortsatt kjenner når jeg tenker på det som skjedde. Og jeg fortsetter å gå tilbake til der hvor jeg stod. For jeg prøver å ta alt inn. Ta inn sinnet, smerten, fortvilelsen. Alt jeg følte når jeg stod der. Mange vil si at jeg torturerer meg selv ved å gå tilbake. Ved å kjenne på smerten ved det om og om igjen. Men det er ikke det jeg gjør. Jeg velger å gå tilbake til den gata, akkurat det punktet på fortauet hvor jeg stod, for å kjenne på det hele sånn at jeg kan bli ferdig med det. Jeg tar alt inn, igjen og igjen. Jeg gjennomsøker smerten. Jeg kjenner på sinnet. Jeg går igjennom alle følelsene jeg følte og som jeg fortsatt kan kjenne, jeg sorterer dem, aksepterer dem, for å bli ferdig med dem. For å en dag kunne gå videre. For å kunne tilgi. Fordi det jeg ser tydeligere og tydeligere hver gang jeg sorterer meg igjennom følelsene mine, er at den følelsen som var mest dominerende den natten var frykten for å ha mistet deg. Sorgen over at det hele var over. 

Jeg går tilbake til det samme stedet for å kunne klare å gå videre. Du og jeg var ikke over den natten. Det skulle vise seg at det bare var begynnelsen. Og jeg kjemper med nebb og klør, jeg er villig til å gjøre hva som helst, for å kunne tilgi. For å kunne gå videre. For å kunne se hva slags liv vi to kunne fått sammen. For alle lange søndagsfrokoster hjemme hos meg i sofaen. For alle morgenene jeg våkner opp ved siden av deg. For dagen derpå-kaffe på Cafè Sara, hvor vi titter ut vinduene, på menneskene som går forbi, hvor vi begge bare sitter i stillhet, stillhet kun avbrutt med myke kyss, 'Jeg elsker deg' og hender som flettes. For å ligge på gulvet sammen foran peisen med vin og Wardruna spillende i bakgrunn. For alle ølene vi kommer til å drikke sammen, alle latterne mellom oss. For flere interne greier som bare vi to forstår. For alle krangler vi kommer til å ha. For alle klemmene, all trøst og forståelse det er å finne i den andre. For alle de gangene du vil komme til å prøve å lære meg hvordan egentlig uttaler 'Mon the Biff' på skotsk og alle de gangene jeg prøver og du begynner å le deg ihjel av mine tapre forsøk. For den dagen vi finner igjen stedet hvor du spiste verdens beste burger, din aller dag i Oslo. For alle konserter vi kommer til å gå på sammen, hvor du forsvinner ut i moshpiten og jeg blir stående, dansende, skrikerhylende sangtekstene. For alle turer vi kommer til å ta sammen, alle stedene vi kommer til å se. For alle de rolige sommerkveldene vi kommer til å tilbringe sammen, alle naken-nattbadene vi kommer til å ta. For alle rolige, kjedelige hverdager vi kommer til å tilbringe sammen. For alle dager, alle timer, alle minutter vi kan være sammen, for alt dette og enda mer, kjemper jeg for. Fortsatt går jeg tilbake, men ikke lenge. Snart, veldig snart vil jeg gå derfra også, og gå videre.. 

She didn't let her heart settle in a cage

Folk som har kjent henne i flere år, som har kommet så nærme som overhodet mulig, forstår henne ikke. Ser henne ikke for hva hun er, for hvem hun kjemper for å være. De kan fortelle henne at hun er sånn og sånn, og hun tenker i sitt stille sinn at de tar feil. De ber henne om å beskytte seg selv. Beskytte hjertet sitt. Holde seg litt unna, på en armlengde avstand. For å ikke bli knust. For å ikke føle for mye. For å beskytte seg selv. For å se an ting.. For å se om ting går til helvete eller ikke. Og hun lytter til dem. Hun hører på ordene deres og hun forstår hva de mener, hun forstår frykten deres, for hun har følt på den selv, den er alltid en del av henne. Hun lytter til alle ordene deres, venter til de er ferdige, venter til de er ferdige med å forklare hva hun må gjøre, fortelle henne hvem hun må være. Når de er ferdige lener hun seg frem på bordet og ser dem i øynene og holder blikket deres. Hun sier uten å vike med blikket, uten noen form for tvil, at hun sverger med hele sitt hjerte, med hele seg, at hun aldri kommer til å gjøre det, at hun aldri skal bli en slik person som verner om hjertet sitt fra potensiell smerte. Hun sverger at hun aldri skal holde seg ett skritt unna. Hun sverger at hun aldri skal holde en annen, den personen hun vil ha nærmest av dem alle, på armlengde avstand. Hun sverger på at hun aldri skal holde igjen for å beskytte seg og hjertet sitt. Og hun sverger på alt hun tror på her i verden, at hun skal elske med hele seg, med hele sitt hjerte, om det så måtte ødelegge henne. Hun sverger at hun aldri skal holde avstand i tilfellet det skal komme til å gjøre vondt, i tilfellet det kan komme til å ødelegge henne. Hun sverger hun skal kaste seg ut i det, løpe mot det med åpne armer, hoppe utfor stup, uredd for smellet.

For det er denne avstanden folk bruker for å beskytte seg selv, for å beskytte hjertene sine, som holder dem unna å komme nær det de ønsker. Kjærlighet. Flammende kjærlighet som redder deg og ødelegger deg på en og samme gang. Det er avstanden man skaper for å beskytte seg selv i frykt for å bli ødelagt, som ødelegger og som holder deg på en armlengde avstand fra det du ønsker å komme nær. Hele livet har hun levd sånn. Det er sånn hun har blitt oppdratt. Å holde alt på avstand. Å aldri våge. At alt man er redd for skal man holde seg unna, holde det unna. Å aldri slippe noen helt innpå seg, fordi det kan kanskje gjøre vondt.

Så hun sverger med hele sitt flammende, taktfaste hjerte, at hun aldri skal være feig. Hun sverger på at hun skal elske med hele sitt hjerte, med hele seg. At hun skal åpne seg opp, gjøre seg sårbar, gjøre det mulig å ødelegge henne og hun sverger på at hun skal kaste seg ut i det, med armene åpne og la det enten omfavne henne eller knuse henne. For hun er ikke redd for å bli ødelagt. Hun er ikke redd for smerten. Hun vet at hun er sterk nok til å plukke opp bitene igjen uansett i hvor små biter hun kommer til å bli knust til. Det hun er redd for her i livet er alt man kan gå glipp av hvis man ikke tør, hvis man holder seg ett skritt unna, hvis man beskytter hjertet sitt.


What if you fall?
Oh, honey.. But what if I fly? 

Ett sekund som varer livet ut

Fra første sekund jeg så han visste jeg at jeg kom til å ende opp med å elske denne mannen med alt jeg eier og har. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, det er helt umulig å beskrive, men fra sekundet blikket vårt møttes, visste jeg det. Fra dypet i meg kjente jeg det og jeg har kjent det siden. I øynene hans så jeg all sorgen, all smerten denne mannen kunne komme til å påføre meg. Jeg visste fra første sekund at han kom til å få makt til å knuse meg, ødelegge meg. Jeg så i øynene hans hvor vondt det hele kunne komme til å gjøre. Sekundet jeg så øynene hans var jeg hans og ingen andre eksisterte lenger. Han dro opp røttene til alle de andre før han. Trærne i skogen var borte og det var bare et par ulveøyne som så tilbake på meg. Disse ulveøynene som det skulle vise seg så og følte akkurat det samme som meg når blikkene våre møttes første gangen..

Disse øynene som skal komme til å være så redde for å møte hennes denne lørdagen. For han vet ikke lenger hva han vil finne i hennes. Han er redd for å se sinnet, for å se smerten han har forårsaket. Men det han er mest redd for er å se hat. Å se sinne så sterkt at det har brent bort alle broene de har bygget, brent bort alt som noen gang har eksistert mellom dem. Han er så redd for dette blikket og hun ser det. Han forteller henne det seinere den kvelden, men hun vet det, hun så det selv. Hun så sorgen, frykten, angeren. Smerten. Hvor vondt det gjorde han å se den smerten han hadde forårsaket henne  og det gjorde henne godt, å se hvor vondt det hele var for han. For hun brant på innsiden. Flammene slikket oppover kroppen hennes og hun stod i brann. I en brann med flammer så sterke nok til å brenne ned hele landsbyer.

Men jeg brant ingen landsbyer den kvelden. Jeg brant ingen bruer. Jeg hørte på mannen foran meg, som pratet med tårer i øynene. Som så på meg med sorg i blikket. Anger. Og jeg tok hånden hans. Sorgen i han var større enn min egen og flammene som brant i meg sluknet. Jeg tok hånden hans og klemte den hardt. Holdt fast ved han. Jeg tilgav han ikke, jeg tilliten til han var ikke tilbake. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, hvorfor jeg ikke reiste meg opp å gikk. Det er helt umulig å gjenfortelle hva som ble sagt mellom oss, men det eneste jeg visste, det eneste jeg vet er at jeg tror på han. At jeg vet at jeg kommer til å tilgi han en dag. At jeg en dag kommer til å stole helt på han igjen. Alt han ønsket var en sjanse til å vise at han er til å stole på. En sjanse til å bygge opp tilliten min til han igjen. For han ba ikke om tilgivelse. Han ville bare ha en sjanse til å vise det i handlinger. Så jeg tok hånden hans. Jeg holdt den hardt. For jeg kunne se sorgen, smerten i øynene hans og jeg visste at han mente det. Og når blikket hans møtte mitt, der jeg tok hånden hans og trøstet han, holdt han, stod jeg i brann igjen og hjertet mitt banket rolig, taktfast. 

Another minute with you

To dager etterpå, det er nyttårsaften, det er på kanten av et nytt år, på kanten av så mye, å være eller ikke være og det er to dager siden vi møttes for første gang og det var noe som falt på plass når jeg møtte han den tirsdagskvelden, den kvelden vi feiret livet til Lemmy, hvor vi feiret musikk og kjærlighet. To dager etterpå sitter vi begge på kanten av stolene våre, lent mot hverandre og alt vi ser er hverandre. Vi er på samme sted hvor vi møttes tirsdagen to dager før, men alt er helt annerledes. For jeg klarer ikke å sove lenger, nettene etter at han har dratt får jeg ikke sove, jeg klarer ikke å spise. Magen min knyter seg og kroppen er nervøs. Det er en rastløshet som har tatt kontroll over kroppen og jeg klarer ikke å styre den lenger. Men det er en varm følelse i meg også. For jeg klarer ikke å slutte å smile når jeg tenker på han. Når jeg tenker på han sittende i stua mi, syngende på Biffy Clyro sanger. Når jeg tenker på hvordan han ser på meg og hvordan han ikke slipper blikket mitt.  Når jeg tenker på hvor mange ganger han sier at øynene mine er vakre, at jeg er vakker. Hvordan vi begge er så forsiktige, men voldsomme med hverandre. Det er som om vi er redde for at den andre skal gå i stykker under berøringen til den andre, enda vi vil rive hverandre i filler. Jeg klarer ikke å slippe taket i han og det har gått bare to dager og vi sitter på kanten på hver vår stol, mot hverandre, tett inntil hverandre og vi får ikke med oss feiringen rundt oss, det er offisielt 2016 og folk feirer det nye året, alle vennene våre som er fulle, glade, som skåler, som er ute å røyker, som har funnet seg en kjekkas eller to å prate med, vi får ikke med oss noe annet enn hverandre og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å si det, fordi denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være helt ærlig, helt forbanna ærlig helt fra starten av og fortelle han at om vi fortsetter å møtes så kommer jeg til å forelske meg i han og at jeg vil at han skal vite dette, at jeg er livredd, fordi dette er ikke bare et one night stand for meg, det er så mye mer og jeg er livredd. Jeg er livredd. Men før jeg rekker å si alt dette, så sier han det selv, han sier at han er livredd. Han holder blikket mitt og jeg tror på han. For jeg føler det samme selv. At han ikke vet hva dette her er, men at det skremmer livskiten ut av han. At han ikke klarer å slutte å tenke på meg. Og jeg sier det samme til han. Det er noe som løsner i meg, det er noe som gjør vondt, men som faller på plass. Han føler det samme. Og vi kommer til et punkt hvor vi kommer frem til at fra akkurat dette sekundet, så er det enten eller. Vi holder hverandre i hendene og det er som om vi begge er livredde for å gi slipp og for å ikke klare å slippe om vi må. Vi sitter på kanten av stolen og enten så velger vi dette, vi drar hjem til meg og vi blir bedre kjent. Vi sender meldinger til hverandre på dager hvor vi ikke har sett hverandre og sier hvor mye vi savner den andre. Vi fortsetter å møtes, å bli kjent, finne ut de mørkeste tingene om den andre og de magiske og fine sidene. Eller så drar han et annet sted og jeg drar hjem alene. Avslutter det hele før det har startet. Før noen rekker å bli såra. Få sterke følelser. 

Vi kan la natten og dagen etterpå vi delte være to fantastiske dager med en person som gjorde den andre litt mer lykkelig, som gjorde at den andre smilte uten å tenke over det, la det bare være noe fint, uskyldig, noe magisk som bare dukket opp. Eller så kan man med hamrende hjerte velge å være modig. For det er det man må være for å våge noe som dette. Man må være modig. Og jeg kjenner det med en gang jeg sier at jeg er livredd, når jeg hører at han også er det, at det er noe i meg som faller på plass og jeg er ikke lenger redd. Jeg fylles med en ro, med et mot. For jeg innser at jeg ikke har noe valg. Dette er ikke mitt valg å ta lenger. Jeg tok det valget med en gang jeg møtte han. Jeg tok valget mitt da jeg hørte de første ordene han sa til meg, når øynene våre møttes for første gang og blikket hans som har aldri sluppet taket i meg siden og jeg tror, jeg håper, at det jeg så i blikket hans, denne sulten, denne nysgjerrigheten, denne roen, at det betydde at han tok sitt valg i samme øyeblikk jeg gjorde det. Jeg håper og tror at han velger å bli med meg hjem, men jeg begynner å innse at han ikke kommer til å gjøre det. Han velger ikke meg, for ingen velger meg. Jeg er ikke hun som blir valgt. Jeg har aldri vært det, jeg kommer aldri til å bli det. Jeg begynner å innse at dette kommer til å være over før det har begynt og det er til det beste om det noen gang skal slutte, så er det best å avslutte det med en gang. Det er trist, men det er det beste. Så jeg begynner å ta på meg jakka mi, jeg begynner å se etter veska mi, for jeg kan ikke være der lenger når jeg hører ordene hans, at han ikke blir med meg denne kvelden og vi begge vet hva det betyr. Jeg kan ikke fortsette å sitte rundt dette bordet og drikke og le og kose meg, jeg må hjem og jeg vil hjem med en gang han har sagt det. Og jeg sitter med trommende føtter under bordet og kjenner plutselig hvor mye dette betyr for meg, hvor rart det er, men jeg klarer ikke å slappe av og han kommer ned fra trappa, for han har vært ute å tatt seg en røyk, han måtte tenke litt og jeg ser han komme ned trappa igjen og det er noe i meg som vrir seg og det gjør vondt, jeg tenker at jeg ikke må gråte og han kommer bort til bordet, bort til meg og setter seg ned ved siden av meg og jeg er klar til å reise meg opp, jeg er klar til å gå, jeg vil gå gå gå gå og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å reise meg og gå, at han velger meg, han blir med meg i kveld. At han valgte meg. 

Wolf eyes

Plutselig innser jeg at jeg ser inn i øynene til en ulv. Ulveøyne. Jeg har hørt det blitt beskrevet i bøker, i noen av mine favorittbøker faktisk, men jeg har aldri sett noen ha øyne som det og jeg har aldri helt klart å forstå hva forfatterne har ment. Men med en gang jeg så øynene hans, var det første jeg tenkte; Ulv. Ulveøyne. De griper tak i meg og holder meg fast. Pinner meg til stolen. Jeg klarer ikke å se vekk. Øynene slipper ikke taket i meg. Blikket, dette sultne blikket, river meg i fillebiter og det er noe i meg som faller på plass og ødelegges på en og samme gang. Alt jeg kan se er ulveøynene. Dette blikket som gjennomborer alt i meg, som kan se de styggeste og mørkeste ting som befinner seg dypt der nede, men som også forstår mørket, for jeg kan se mørket i øynene hans også. Smerten, alt det vonde. Sulten. Sulten etter hva vet jeg ikke, men det er en enorm sult i øynene hans. Og jeg finner det så rart, for jeg har tenkt på ulver i flere uker nå. Jeg har skrevet på tekster som er av en sjanger jeg aldri har skrevet på før. Helt plutselig fant jeg meg selv skrive fantasy, enda jeg ikke vet hvordan jeg gjør dette, men jeg bare måtte. For jeg hadde en drøm, en drøm som grep tak rundt hjertet mitt og som aldri slapp taket. Jeg våknet opp en morgen, svett, klam. Drømmen hang fortsatt fast i meg, fast i virkeligheten. Jeg følte sorg. Fortsatt kunne jeg kjenne pelsen mot ansiktet mitt. Ulvepelsen. Denne kompliserte, vonde drømmen om ulven og meg. Drømmen som ikke slapp taket. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på dette. Ulven. I ukene etter drømte jeg meg bort til en verden som ikke eksisterer. En verden jeg må skape selv, som jeg bare har sett et glimt av. En verden og en fortelling jeg ikke klarer å gi slipp på. Og helt plutselig. Helt tilfeldig en tirsdagskveld finner jeg meg selv stirrende inn i ett par øyne jeg har sett før. Øyne jeg har tenkt på i flere uker allerede, enda jeg aldri har møtt han før. Disse sultne øynene som gjør meg sulten selv. Disse øynene jeg ikke klarer å slutte å tenke på, denne personen som på en eller annen måte har forvillet seg inn i livet mitt og når jeg en søndagskveld går meg en to timers tur rundt i Oslos gater, er alt jeg klarer å se i snøen som daler; Ulveøynene.