Take me Oya

Skrevet 16. august

Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen. 

/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss. 

Forrige fredag satte vi oss på toget til Tønsberg. Av alle ting endte vi opp på stillevogna. Etter to øl på Hula var M og jeg i fnisehumør, mens gutta begynte å innse hva de hadde begitt seg ut på. Vi fniste oss (nesten) helt lydløst hele veien til Tønsberg, mens gutta satt å lo av hvor teite vi var. Vi drar på Seigmenkonsert og drikker øl med magneter og hull i bunnen, som vi søler ut. Vi drikker enda mer øl på en pub, en skikkelig alkispub, hvor de spiller den ene slageren etter den andre. Jeg sittedanser og synger så engasjert jeg bare klarer. Førti minutter før det egentlig skal stenge, får vi beskjed om at det er stengt og at vi må drikke opp. Han var sikkert bare lei av å høre på  meg synge. Vi går oss bort på vei tilbake til vandrerhjemmet. Disse gatene jeg har vandra full igjennom før, før når det har vært festival og konserter og øl da også. Til slutt må vi finne frem GPSen og få den til å gi oss beskjed om hvor vi skal gå, hvor vi, lydige, følger ordrene om å gå til venstre og høyre, før vi står utenfor døra til vandrerhjemmet, alle fem, klare for senga.



Jeg stanger hodet mot veggen. Hodepinen melder seg, jeg melder meg ut. Orker rett og slett ikke mer. Setter verden på pause. Hodet mitt er mørkt, men det plager ikke meg. Det er ikke det som plager meg om dagen. La det være mørkt, det er bare behagelig. Jeg er skuffa, sint, lei, stressa. Veldig stressa. Nå til helgen skulle jeg egentlig på enda en konsert, i Manchester, men det lar seg ikke gjøre. Jeg blir hjemme. Langhelg helt frem til tirsdag. Det er deilig å tenke på at jeg ikke har noen planer enda. Å kunne fylle dagene med akkurat det jeg vil, akkurat hvor mye jeg ønsker å gjøre. Jeg skal være lenge oppe og sove masse. Jeg skal koke meg kaffe og skrive enda mer enn hva jeg har gjort på evigheter. Kanskje jeg kommer til å se ferdig resten av en av de nye tv-seriene jeg har begynt på, bare trykke på play og la timene forsvinne, helt til man har sett alle episodene. Kanskje kommer jeg til å bli rastløs av å ikke gjøre noe, kanskje drar jeg ut, drikker øl, smiler, ler. Kanskje kommer jeg til å finne på alt for mye, sånn at jeg er mer sliten etter langhelgen, enn før. Uansett så skal det bli fint med litt fri. Jeg trenger litt fri. Nå er det bare litt under en arbeidsdager igjen. Pust inn. Pust ut. 

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai

Påsken min

Da resten av Oslos befolkning flyktet hovedstaden til fordel for fjell og hytter og familie, ble vi igjen. Det er ingenting som er finere enn Oslo i ferier og kanskje aller mest i påsken. De siste dagene på jobb før fri kunne man se de langhåra, skjeggete, svartkledde menneskene innta byen og med det kom hjertevarmen. Det sikreste vårtegnet for meg er metallmenneskene som overtar byen i påsken. Med det så veit jeg at det er vår, det er påske og det er festival. 

Det er mennesker over alt. Vi befinner oss på utestedet jeg lenge har hatt lyst til å ta turen på. Jeg har vært på én konsert og etterpå gikk venninna mi og jeg hver vår vei. Hvor enn jeg snur meg blir jeg introdusert til nye mennesker. "Du må hilse på Lisbeth!". Navn jeg ikke husker blir utvekslet og lovord om at det var hyggelig å hilse på meg er flere enn jeg klarer å telle. Det er overfladiske samtaler, sånne samtaler man har med folk man nettopp har møtt, som man mest sannsynlig aldri kommer til å møte igjen. Og det er fint. Folka er fine, jeg får klemmer når de tusler videre. Det er like før lyset blir slått på og man blir bedt om å drikke opp å gå. "Skal vi tusle?", spør han.

Det er rødt lys. Gata er tom, folket er på fjellet. Jeg er sliten og vil egentlig aller helst bare hjem. Hjem til meg selv. Men vi var jo hos meg sist gang, nå er det min tur å dra til han, mener han. Og det er i det sekundet spontaniteten i meg kicker inn. "Okei da" svarer jeg og smiler, og vi løper over gata og ler, løper mot nattbussen, bort fra leiligheten min.





Jeg har kjent på noe jeg ikke har kjent på, på lenge. Jeg er lettere om dagen. Jeg er gladere, jeg er lykkeligere. Det hjelper med lengre dager. Det hjelper med alle de fantastisk fine vennene mine som får meg til å le, selv på de dagene jeg ikke føler for å smile engang. Og det hjelper med snille fininger som holder en i hånda.