Mens ribbefettet har lagt seg godt på steder man aller minst ønsker det, mens man nesten ikke orker å tenke på det neste måltidet fordi man har spist så mye de siste to ukene, jeg med mine to middager på nyttårsaften og all konfekt og godteri i romjula, har et nytt år kommet snikende på oss. Uansett hvor mye man ønsker å stritte i mot eller uansett hvor fort man ønsker at det nye året skulle komme, kan ingen av oss gjøre noe med farten på det. Det nye året kommer og går i sitt eget tempo og det er plutselig ikke nytt lenger før vi aner ordet av det. Jeg har alltid den følelsen på nyttårsaften. Årene går så fort. Mens jeg nøt min andre middag, denne gangen hos vennene, de som alltid er der, så tok jeg noen minutter til å se meg rundt bordet. Noen er byttet ut, noen har vært der lengre enn andre, men det hele har ikke forandret seg så mye. Det er kjente fjes, kjente vitser og latterene som triller er ikke ukjente. Det er ingen som ser stygt på deg eller skeivt på deg, fordi vi er alle like rare, like morsomme på vår egne måter. Vi er alle høytlytte og vi tar alle plass, men enda viktigere, vi gir hverandre også plass, plass til å danse som en ape på kjøkkenet, plass til å gråte på do litt for ofte, plass til å ikke være perfekt når samfunnet generelt krever dette. Det er rom hos oss til å gjøre feil og begå tabber. Og sammen så vokser vi opp. Noen sitter ikke lenger ved bordet vårt, fordi de nå sitter ved sitt eget bord, i sitt eget hus, med sitt eget barn og sin egen mann. Vi er i den alderen hvor vi forandrer oss, vi spirer og gror som bare det og vi utvikler oss til å bli de menneskene vi skal bli. Det byr på tøffe valg, vonde stunder og en del tårer, men det byr også på noe mer. Det byr på øyeblikk som er uerstattelige, klemmer som reparerer mer enn hva som er ødelagt og ord som styrker opp om mer enn ord som bryter en ned.
Hvert år står jeg der med nesten de samme folkene, mange av de besteste jeg veit om, på taket på Tøyen og hver eneste nyttårsaften ser jeg ut mot horisonten, forbi blokkene, forbi fyrverkeriet som farger himmelen. For der ute befinner fremtiden min seg og jeg lurer alltid som mest på nyttårsaften. Hva vil det bringe? Hvor vil jeg være om ett år? Og hvem vil være en del av det nye året? Hvem vil falle fra og hvem vil dukke opp ved neste års nyttårsbord?
Jeg gikk inn i det nye året med å danse som en apekatt på kjøkkenet med de fineste folka jeg veit om, syngende til de verste sangene, mens man lo og sang enda høyere på refrenget og drakk de besteste drinkene. Det er første året vi danser på kjøkkenet, det er første året vi danser i det hele tatt. Jeg gikk inn i det nye året dansende som en apekatt og det har jeg tenkt til å fortsette med lenger ut i året.
