Nummer 19

Dagene flyr forbi før jeg registrerer at de har vært her. Jeg står opp om morgenen, drikker kaffe, går ut i Trondheimsveien, nedover mot Storgata og går inn i nummer 19. Der sitter jeg fra 8 til 15.30. Og fra 12 til 19.30. Tre ganger i uka. Så tusler jeg hjem. Sliten i hode, sliten i kroppen. Nakken og ryggen gjør litt ekstra vondt i dag. Det er tirsdag. Det gjør alltid litt ekstra vondt da. Kroppen har alltid fått hvile i helgene, så når mandagen kommer så funker kroppen greit, men tirsdag begynner helvete igjen. Dagene går og jeg pusler med mitt. Å ingenting av det jeg gjør om dagen spiller noen rolle. Jeg er på terskelen til å gjøre meningsfylte ting, men akkurat nå må jeg bare vente til alt går i orden. Til papirer blir fylt ut. Til papirer blir lagt i postkassene. Så nå venter jeg.

Jeg fikk verdens beste gladmelding på mandagen. Bandet over alle band kommer èn uke etter bursdagen min for en eksklusiv intimkonsert for fansen sin. Hjertet hoppet over ti slag, hodet mitt eksploderte. Jeg er lykkelig. Det er rart å tenke på det, men det er virkelig ingen som har gitt meg mer enn det bandet der. De tre mennene der. Biffy Clyro 6. november på John Dee. Kjærlighet <3