Det er onsdag kveld og jeg har nettopp kommet hjem. Jeg veit ikke hva det er som får meg til å bestemme meg for å skrive det, om det er ølene jeg har drukket, om det er skrivepresset, dette presset jeg selv skaper, presset for å være bra nok, god nok, bare være nok til at tekstene mine blir bra, bra nok til at tekstene gjør noe med folk der ute som så mange tekster der ute skrevet av de flinkeste folk gjør med meg. Jeg setter meg ned foran laptopen, åpner den opp og slår den på. Jeg begynner å skrive, fortvilet, takknemmelig, og på et tidspunkt begynner jeg å grine. Tårene bare triller og triller. Jeg klarer ikke å stoppe dem, jeg prøver ikke å stoppe dem. Jeg spør hvordan man våger. Hvordan våger man å skrive? Å publisere? Å skrive en bok? Hvordan gjør man det? For jeg er så redd, jeg er livredd og hva om jeg ikke er bra nok, skriver jeg. Hva om jeg faktisk ikke er bra nok og den eneste drømmen jeg har ikke kommer til å gå i oppfyllelse. Jeg gnir tårer og snørr på genserermet og skriver videre. Vet ikke hva det er som får meg til å kontakte henne, men jeg bare må, jeg må vite, jeg må takke henne for bøkene hun selv har skrevet og hvor mye de betyr for meg og jeg trenger å vite hvordan man skriver. Hvordan gjør man dette her? Hvordan skriver man en bok? Hvordan skriver man når man er lammet av frykt?
"Jeg er så vanvittig redd. For ordene mine er aldri bra nok," skriver du. Og samtidig sitter jeg og tenker at fy faen så godt hun skriver, og om jeg skriver halvparten så bra som fansen, så skal jeg være lykkelig. Det er en åpenbar grunnløs frykt du kjemper mot, Lisbeth.
Kjære vene, hva skal jeg si? Tusen, hjertelig takk for disse nydelige ordene. Det gjør meg så glad og rørt å høre hva dette har betydd for deg. Fordi det har betydd noe for meg også. Dette var aldri "bare bøker". Det var virkelig for meg, og det har blitt virkelig for andre. Det er sterkt å se. Og siden du spør: Kanskje det er nettopp det som er hemmeligheten? Å skrive noe man tror på og tar på alvor selv. Sjanger spiller ingen rolle, så lenge man skriver det som trenger å skrives. Ikke bekymre deg, Lisbeth. Du sier jeg fanget deg med de første ordene, men du gjorde det samme for meg, så framtida ser lys ut. Og selvfølgelig kan vi være venner
Et par uker etterpå, det er søndag og vi er en hel gjeng, samme gjengen som var hos meg dagen før, og vi er fyllesyke og bakfulle, men vi lovte å komme på signeringen hennes, vi hadde snakket med henne dagen før, dokumentert hele kvelden og hun hadde ledd seg ihjel, vi var gærne og vi lovte at vi skulle komme bakfulle og jævlige og hilse på henne når hun hadde signering på Eldorado bokhandel og vi står nå i kø, det er trøtte tryner så langt man kan se og der sitter hun, det er noen uker siden jeg skrev til henne i fortvilelse, i panikk, i søken etter noen kloke ord som kunne roe ned det hamrende hjertet mitt, det bankende hjertet som vil skrive mer enn noe annet her i verden, jeg vil skrive, jeg vil fengsle og jeg vil så gjerne få det til, og frykten for å ikke lykkes er så stor at jeg til tider er redd det holder meg unna å lykkes, men jeg lover meg selv at jeg skal lese ordene til Siri hver gang jeg tenker det, at jeg ikke er bra nok, at jeg aldri kommer til å klare det, at uansett hvor hardt jeg kommer til å jobbe så er jeg ikke bra nok, og hver gang jeg tenker dette skal jeg lese ordene hennes og minne meg selv på at jeg klarte å fengsle henne fra de første ordene jeg skrev, Siri Pettersen mener at "fy faen så godt hun skriver" og kanskje, kanskje det ikke er så skummelt lenger, kanskje finner jeg litt mot, i hvertfall nok til å aldri gi meg og jeg står der i køen på Eldorado for signering av bøkene hennes og jeg har med meg Råta, fordi Evna fikk jeg signert på slippfesten og jeg beveger meg litt bakover i rekkefølgen av bøkene, denne gangen er det Råta, neste gang er Odinsbarn, og Siri skriver: "Kjære Lisbeth! Følg ravnene. De vet hvor du skal..". Og jeg hører på Siri og lover meg selv å følge ravnene, for jeg veit, jeg veit så godt, at hun har helt rett.
Kjære vene, hva skal jeg si? Tusen, hjertelig takk for disse nydelige ordene. Det gjør meg så glad og rørt å høre hva dette har betydd for deg. Fordi det har betydd noe for meg også. Dette var aldri "bare bøker". Det var virkelig for meg, og det har blitt virkelig for andre. Det er sterkt å se. Og siden du spør: Kanskje det er nettopp det som er hemmeligheten? Å skrive noe man tror på og tar på alvor selv. Sjanger spiller ingen rolle, så lenge man skriver det som trenger å skrives. Ikke bekymre deg, Lisbeth. Du sier jeg fanget deg med de første ordene, men du gjorde det samme for meg, så framtida ser lys ut. Og selvfølgelig kan vi være venner
Et par uker etterpå, det er søndag og vi er en hel gjeng, samme gjengen som var hos meg dagen før, og vi er fyllesyke og bakfulle, men vi lovte å komme på signeringen hennes, vi hadde snakket med henne dagen før, dokumentert hele kvelden og hun hadde ledd seg ihjel, vi var gærne og vi lovte at vi skulle komme bakfulle og jævlige og hilse på henne når hun hadde signering på Eldorado bokhandel og vi står nå i kø, det er trøtte tryner så langt man kan se og der sitter hun, det er noen uker siden jeg skrev til henne i fortvilelse, i panikk, i søken etter noen kloke ord som kunne roe ned det hamrende hjertet mitt, det bankende hjertet som vil skrive mer enn noe annet her i verden, jeg vil skrive, jeg vil fengsle og jeg vil så gjerne få det til, og frykten for å ikke lykkes er så stor at jeg til tider er redd det holder meg unna å lykkes, men jeg lover meg selv at jeg skal lese ordene til Siri hver gang jeg tenker det, at jeg ikke er bra nok, at jeg aldri kommer til å klare det, at uansett hvor hardt jeg kommer til å jobbe så er jeg ikke bra nok, og hver gang jeg tenker dette skal jeg lese ordene hennes og minne meg selv på at jeg klarte å fengsle henne fra de første ordene jeg skrev, Siri Pettersen mener at "fy faen så godt hun skriver" og kanskje, kanskje det ikke er så skummelt lenger, kanskje finner jeg litt mot, i hvertfall nok til å aldri gi meg og jeg står der i køen på Eldorado for signering av bøkene hennes og jeg har med meg Råta, fordi Evna fikk jeg signert på slippfesten og jeg beveger meg litt bakover i rekkefølgen av bøkene, denne gangen er det Råta, neste gang er Odinsbarn, og Siri skriver: "Kjære Lisbeth! Følg ravnene. De vet hvor du skal..". Og jeg hører på Siri og lover meg selv å følge ravnene, for jeg veit, jeg veit så godt, at hun har helt rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar