Ett sekund som varer livet ut

Fra første sekund jeg så han visste jeg at jeg kom til å ende opp med å elske denne mannen med alt jeg eier og har. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, det er helt umulig å beskrive, men fra sekundet blikket vårt møttes, visste jeg det. Fra dypet i meg kjente jeg det og jeg har kjent det siden. I øynene hans så jeg all sorgen, all smerten denne mannen kunne komme til å påføre meg. Jeg visste fra første sekund at han kom til å få makt til å knuse meg, ødelegge meg. Jeg så i øynene hans hvor vondt det hele kunne komme til å gjøre. Sekundet jeg så øynene hans var jeg hans og ingen andre eksisterte lenger. Han dro opp røttene til alle de andre før han. Trærne i skogen var borte og det var bare et par ulveøyne som så tilbake på meg. Disse ulveøynene som det skulle vise seg så og følte akkurat det samme som meg når blikkene våre møttes første gangen..

Disse øynene som skal komme til å være så redde for å møte hennes denne lørdagen. For han vet ikke lenger hva han vil finne i hennes. Han er redd for å se sinnet, for å se smerten han har forårsaket. Men det han er mest redd for er å se hat. Å se sinne så sterkt at det har brent bort alle broene de har bygget, brent bort alt som noen gang har eksistert mellom dem. Han er så redd for dette blikket og hun ser det. Han forteller henne det seinere den kvelden, men hun vet det, hun så det selv. Hun så sorgen, frykten, angeren. Smerten. Hvor vondt det gjorde han å se den smerten han hadde forårsaket henne  og det gjorde henne godt, å se hvor vondt det hele var for han. For hun brant på innsiden. Flammene slikket oppover kroppen hennes og hun stod i brann. I en brann med flammer så sterke nok til å brenne ned hele landsbyer.

Men jeg brant ingen landsbyer den kvelden. Jeg brant ingen bruer. Jeg hørte på mannen foran meg, som pratet med tårer i øynene. Som så på meg med sorg i blikket. Anger. Og jeg tok hånden hans. Sorgen i han var større enn min egen og flammene som brant i meg sluknet. Jeg tok hånden hans og klemte den hardt. Holdt fast ved han. Jeg tilgav han ikke, jeg tilliten til han var ikke tilbake. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, hvorfor jeg ikke reiste meg opp å gikk. Det er helt umulig å gjenfortelle hva som ble sagt mellom oss, men det eneste jeg visste, det eneste jeg vet er at jeg tror på han. At jeg vet at jeg kommer til å tilgi han en dag. At jeg en dag kommer til å stole helt på han igjen. Alt han ønsket var en sjanse til å vise at han er til å stole på. En sjanse til å bygge opp tilliten min til han igjen. For han ba ikke om tilgivelse. Han ville bare ha en sjanse til å vise det i handlinger. Så jeg tok hånden hans. Jeg holdt den hardt. For jeg kunne se sorgen, smerten i øynene hans og jeg visste at han mente det. Og når blikket hans møtte mitt, der jeg tok hånden hans og trøstet han, holdt han, stod jeg i brann igjen og hjertet mitt banket rolig, taktfast.