Vidunderlig helt greit

Jeg har nesten ikke skrevet et ord siden siste dagen i november og det er greit, det er godt, for jeg har lov, jeg har skrevet mer enn hva jeg noen gang kanskje har gjort, det føles i hvertfall sånn og jeg har gjort alt annet enn å skrive. Jeg har vasket klær, ryddet stua. Jeg har lest, lest Monstermenneske og hjertet mitt eksploderer og trekker seg sammen og jeg har brettet kanten på sidene hvor det var setninger som satte meg ut, setninger og ord som fikk meg å få vondt og jeg gjør aldri det, uansett hvor fine og bra bøkene måtte være, så bretter jeg aldri eselører i dem, for jeg elsker bøker og jeg tar så godt vare på dem, men i denne boka må jeg det, jeg må merke sidene for å kunne lese dem senere igjen og det er så mange av dem, noen ganger glemmer jeg det, men det er greit, for det er så fint, hele boka er så fin og vond og så fin.

Jeg har vært hjemme i en måned, ikke festet, ikke dratt ut, vært skikkelig asosial, selv om jeg ikke har tenkt over det i det hele tatt. Jeg har avslått å bli med ut, jeg har sett at folk har hatt det gøy og det har vært noen fantasiske kvelder ute og jeg blir bare glad når jeg ser bildene på facebook dagen etter og jeg er ikke redd for å gå glipp av ting lenger. Fobien mot å gå glipp av ting har sluppet taket, jeg kan fortsatt kjenne den, men jeg velger å lytte til kroppen og hjertet og hodet i stedet og de forteller meg at jeg heller vil bli hjemme, lese bok, kose på katt, lage taco og sovne på sofaen før klokka ti. Fordi kroppen er sliten. Hodet er tomt. Jeg trenger hvile, sovne tidlig på sofaen, enda det er helg, enda jeg kan være oppe så lenge jeg vil, så sovner jeg før klokka ti, før klokka ni, med How I Met Your Mother på tv'en som spør om jeg fortsatt ser på etter fire episoder og jeg gjør ikke det, jeg har sovnet og det er helt greit. Jeg trenger å lese magiske ord i magisk fine bøker, under dyna, i sofaen. Jeg trenger å klappe på myk pusepels og begrave hodet mitt i magen på katten, kjenne varmen fra han og høre brumminga som kommer fra et dyp langt inni han. Jeg trenger å sitte oppe å game Dragon Age, jeg trenger å romance Cullen eller Blackwall, å le av Iron Bull og Dorian. Jeg trenger å pusle hjemme, farge håret, pakke julegaver, prate i timesvis på telefonen med M og jeg trenger å være hjemme. Det er vinter og jeg har gått litt i hi og for første gang så blir jeg ikke stressa av dette. Oslo og livet der ute venter på meg og det er helt greit. Alt er helt greit og det er så vindunderlig deilig. Jeg er ikke lei meg om dagen, jeg er ikke angstfull. Jeg er ikke ufattelig glad, jeg er ikke tvers igjennom lykkelig. Og det er så fint. Det er så greit. Det er så vidunderlig greit.