47,467

Det er en dag igjen av NaNoWriMo og jeg nærmer meg femtitusen ord. Jeg har førtisjutusen og det skal gå akkurat å fullføre i tide. Når jeg er ferdig, når siste dagen i november er over og jeg endelig kan slappe av igjen, ikke konstant tenke på hvor mange ord jeg har, hvor mange jeg må skrive, hvor mange som er igjen, når siste dagen i november er over og det hele er over, femtitusen ord er skrevet, da skal jeg slappe av igjen. Jeg skal rydde leiligheten, ta oppvasken, vaske klær. Jeg skal lese, lese bøker jeg har kjøpt, men ikke har hatt tid til å lese. Jeg skal game Dragon Age, jeg skal få romanse med Blackwall eller Cullen. Jeg skal spise ordentlig middager igjen og ikke bare leve på kaffe og klementiner. Jeg skal se på tv-serier, Arrow, Master of None. Jeg skal ta en pause fra skrivingen, la dokumentene hvile i mappen på skrivebordet, før jeg etterhvert åpner tekstene, redigerer, skriver videre. Jeg skal gjøre ferdig julegavene til folka, mens jeg ser på tv. Jeg skal pynte leiligheten, planlegge julaftenfesten om to uker.  Jeg skal drikke øl med folka igjen, bli med ut på Hula i helgene, finne på ting etter jobb. Jeg skal gjøre alt dette og enda mer som jeg ikke har hatt tid til å gjøre under NaNoWriMo. Det har vært så gøy å være med. Å skulle skrive femtitusen ord på tretti dager, hvor man bare skriver og skriver og skriver og det er ingen regler, regler finnes ikke, skriv absurd, skriv ordentlig, bare skriv. Selv når man ikke veit hva man skal skrive, så bare skriv. Man produserer flere ord på tretti dager enn hva man ville kanskje ha gjort i løpet av et år om man skreiv på egenhånd. NaNoWriMo er et fantastisk konsept hvor det går ut på å skrive minst femtitusen ord eller mer i løpet av november og produsere noe som kanskje en dag blir bok. Man følger med på andre som også gjør det samme, skravler i forum og samles til skrivemøter der hvor man bor og hele tiden har man en heiagjeng som heier på alle. Man pusher seg selv på en måte man kanskje ikke ellers hadde klart og det er morsomt, det er stressende og det er vanskelig, men det er så verdt det. Jeg har en dag igjen å skrive ferdig. Jeg mangler 2533 ord og jeg veit jeg skal klare det. Jeg kan da senke skulderne mine, vite at jeg klarte det, jeg klarte å produsere et svimlende antall ord på tretti dager og jeg er awesome. Karakterene mine har fått liv i seg, jeg begynner å kjenne dem og jeg er ikke i nærheten av å være ferdig med å skrive, men det hele har fått en begynnelse. En begynnelse jeg enda ikke veit hvor vil slutte.


Fortsettelse følger.