Wolf eyes

Plutselig innser jeg at jeg ser inn i øynene til en ulv. Ulveøyne. Jeg har hørt det blitt beskrevet i bøker, i noen av mine favorittbøker faktisk, men jeg har aldri sett noen ha øyne som det og jeg har aldri helt klart å forstå hva forfatterne har ment. Men med en gang jeg så øynene hans, var det første jeg tenkte; Ulv. Ulveøyne. De griper tak i meg og holder meg fast. Pinner meg til stolen. Jeg klarer ikke å se vekk. Øynene slipper ikke taket i meg. Blikket, dette sultne blikket, river meg i fillebiter og det er noe i meg som faller på plass og ødelegges på en og samme gang. Alt jeg kan se er ulveøynene. Dette blikket som gjennomborer alt i meg, som kan se de styggeste og mørkeste ting som befinner seg dypt der nede, men som også forstår mørket, for jeg kan se mørket i øynene hans også. Smerten, alt det vonde. Sulten. Sulten etter hva vet jeg ikke, men det er en enorm sult i øynene hans. Og jeg finner det så rart, for jeg har tenkt på ulver i flere uker nå. Jeg har skrevet på tekster som er av en sjanger jeg aldri har skrevet på før. Helt plutselig fant jeg meg selv skrive fantasy, enda jeg ikke vet hvordan jeg gjør dette, men jeg bare måtte. For jeg hadde en drøm, en drøm som grep tak rundt hjertet mitt og som aldri slapp taket. Jeg våknet opp en morgen, svett, klam. Drømmen hang fortsatt fast i meg, fast i virkeligheten. Jeg følte sorg. Fortsatt kunne jeg kjenne pelsen mot ansiktet mitt. Ulvepelsen. Denne kompliserte, vonde drømmen om ulven og meg. Drømmen som ikke slapp taket. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på dette. Ulven. I ukene etter drømte jeg meg bort til en verden som ikke eksisterer. En verden jeg må skape selv, som jeg bare har sett et glimt av. En verden og en fortelling jeg ikke klarer å gi slipp på. Og helt plutselig. Helt tilfeldig en tirsdagskveld finner jeg meg selv stirrende inn i ett par øyne jeg har sett før. Øyne jeg har tenkt på i flere uker allerede, enda jeg aldri har møtt han før. Disse sultne øynene som gjør meg sulten selv. Disse øynene jeg ikke klarer å slutte å tenke på, denne personen som på en eller annen måte har forvillet seg inn i livet mitt og når jeg en søndagskveld går meg en to timers tur rundt i Oslos gater, er alt jeg klarer å se i snøen som daler; Ulveøynene.