Another minute with you

To dager etterpå, det er nyttårsaften, det er på kanten av et nytt år, på kanten av så mye, å være eller ikke være og det er to dager siden vi møttes for første gang og det var noe som falt på plass når jeg møtte han den tirsdagskvelden, den kvelden vi feiret livet til Lemmy, hvor vi feiret musikk og kjærlighet. To dager etterpå sitter vi begge på kanten av stolene våre, lent mot hverandre og alt vi ser er hverandre. Vi er på samme sted hvor vi møttes tirsdagen to dager før, men alt er helt annerledes. For jeg klarer ikke å sove lenger, nettene etter at han har dratt får jeg ikke sove, jeg klarer ikke å spise. Magen min knyter seg og kroppen er nervøs. Det er en rastløshet som har tatt kontroll over kroppen og jeg klarer ikke å styre den lenger. Men det er en varm følelse i meg også. For jeg klarer ikke å slutte å smile når jeg tenker på han. Når jeg tenker på han sittende i stua mi, syngende på Biffy Clyro sanger. Når jeg tenker på hvordan han ser på meg og hvordan han ikke slipper blikket mitt.  Når jeg tenker på hvor mange ganger han sier at øynene mine er vakre, at jeg er vakker. Hvordan vi begge er så forsiktige, men voldsomme med hverandre. Det er som om vi er redde for at den andre skal gå i stykker under berøringen til den andre, enda vi vil rive hverandre i filler. Jeg klarer ikke å slippe taket i han og det har gått bare to dager og vi sitter på kanten på hver vår stol, mot hverandre, tett inntil hverandre og vi får ikke med oss feiringen rundt oss, det er offisielt 2016 og folk feirer det nye året, alle vennene våre som er fulle, glade, som skåler, som er ute å røyker, som har funnet seg en kjekkas eller to å prate med, vi får ikke med oss noe annet enn hverandre og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å si det, fordi denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være helt ærlig, helt forbanna ærlig helt fra starten av og fortelle han at om vi fortsetter å møtes så kommer jeg til å forelske meg i han og at jeg vil at han skal vite dette, at jeg er livredd, fordi dette er ikke bare et one night stand for meg, det er så mye mer og jeg er livredd. Jeg er livredd. Men før jeg rekker å si alt dette, så sier han det selv, han sier at han er livredd. Han holder blikket mitt og jeg tror på han. For jeg føler det samme selv. At han ikke vet hva dette her er, men at det skremmer livskiten ut av han. At han ikke klarer å slutte å tenke på meg. Og jeg sier det samme til han. Det er noe som løsner i meg, det er noe som gjør vondt, men som faller på plass. Han føler det samme. Og vi kommer til et punkt hvor vi kommer frem til at fra akkurat dette sekundet, så er det enten eller. Vi holder hverandre i hendene og det er som om vi begge er livredde for å gi slipp og for å ikke klare å slippe om vi må. Vi sitter på kanten av stolen og enten så velger vi dette, vi drar hjem til meg og vi blir bedre kjent. Vi sender meldinger til hverandre på dager hvor vi ikke har sett hverandre og sier hvor mye vi savner den andre. Vi fortsetter å møtes, å bli kjent, finne ut de mørkeste tingene om den andre og de magiske og fine sidene. Eller så drar han et annet sted og jeg drar hjem alene. Avslutter det hele før det har startet. Før noen rekker å bli såra. Få sterke følelser. 

Vi kan la natten og dagen etterpå vi delte være to fantastiske dager med en person som gjorde den andre litt mer lykkelig, som gjorde at den andre smilte uten å tenke over det, la det bare være noe fint, uskyldig, noe magisk som bare dukket opp. Eller så kan man med hamrende hjerte velge å være modig. For det er det man må være for å våge noe som dette. Man må være modig. Og jeg kjenner det med en gang jeg sier at jeg er livredd, når jeg hører at han også er det, at det er noe i meg som faller på plass og jeg er ikke lenger redd. Jeg fylles med en ro, med et mot. For jeg innser at jeg ikke har noe valg. Dette er ikke mitt valg å ta lenger. Jeg tok det valget med en gang jeg møtte han. Jeg tok valget mitt da jeg hørte de første ordene han sa til meg, når øynene våre møttes for første gang og blikket hans som har aldri sluppet taket i meg siden og jeg tror, jeg håper, at det jeg så i blikket hans, denne sulten, denne nysgjerrigheten, denne roen, at det betydde at han tok sitt valg i samme øyeblikk jeg gjorde det. Jeg håper og tror at han velger å bli med meg hjem, men jeg begynner å innse at han ikke kommer til å gjøre det. Han velger ikke meg, for ingen velger meg. Jeg er ikke hun som blir valgt. Jeg har aldri vært det, jeg kommer aldri til å bli det. Jeg begynner å innse at dette kommer til å være over før det har begynt og det er til det beste om det noen gang skal slutte, så er det best å avslutte det med en gang. Det er trist, men det er det beste. Så jeg begynner å ta på meg jakka mi, jeg begynner å se etter veska mi, for jeg kan ikke være der lenger når jeg hører ordene hans, at han ikke blir med meg denne kvelden og vi begge vet hva det betyr. Jeg kan ikke fortsette å sitte rundt dette bordet og drikke og le og kose meg, jeg må hjem og jeg vil hjem med en gang han har sagt det. Og jeg sitter med trommende føtter under bordet og kjenner plutselig hvor mye dette betyr for meg, hvor rart det er, men jeg klarer ikke å slappe av og han kommer ned fra trappa, for han har vært ute å tatt seg en røyk, han måtte tenke litt og jeg ser han komme ned trappa igjen og det er noe i meg som vrir seg og det gjør vondt, jeg tenker at jeg ikke må gråte og han kommer bort til bordet, bort til meg og setter seg ned ved siden av meg og jeg er klar til å reise meg opp, jeg er klar til å gå, jeg vil gå gå gå gå og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å reise meg og gå, at han velger meg, han blir med meg i kveld. At han valgte meg.