Å gå tilbake for å kunne gå videre

Jeg har gått tilbake til der hvor hun og jeg stod den fredagsnatten. Fredagen som hadde blitt lørdag. Der vi stod når hun fortalte meg hva som hadde skjedd, hva du hadde gjort, før du selv rakk å fortelle meg det. Jeg stod der full, kald. Det regnet. Jeg ble edru sekundet hun fortalte meg det og husker jeg begynte å skjelve. Kroppen min var så anspent. Det var så mye jeg holdt tilbake. Jeg har gått tilbake til akkurat der jeg stod den natten, jeg går forbi der hele tiden. Fortsatt kan jeg se helt klart hvor sint jeg var der jeg stod i regnet. Hvor lei meg jeg var. Fortsatt kan jeg kjenne smerten i brystet. Smerten som jeg fortsatt kjenner når jeg tenker på det som skjedde. Og jeg fortsetter å gå tilbake til der hvor jeg stod. For jeg prøver å ta alt inn. Ta inn sinnet, smerten, fortvilelsen. Alt jeg følte når jeg stod der. Mange vil si at jeg torturerer meg selv ved å gå tilbake. Ved å kjenne på smerten ved det om og om igjen. Men det er ikke det jeg gjør. Jeg velger å gå tilbake til den gata, akkurat det punktet på fortauet hvor jeg stod, for å kjenne på det hele sånn at jeg kan bli ferdig med det. Jeg tar alt inn, igjen og igjen. Jeg gjennomsøker smerten. Jeg kjenner på sinnet. Jeg går igjennom alle følelsene jeg følte og som jeg fortsatt kan kjenne, jeg sorterer dem, aksepterer dem, for å bli ferdig med dem. For å en dag kunne gå videre. For å kunne tilgi. Fordi det jeg ser tydeligere og tydeligere hver gang jeg sorterer meg igjennom følelsene mine, er at den følelsen som var mest dominerende den natten var frykten for å ha mistet deg. Sorgen over at det hele var over. 

Jeg går tilbake til det samme stedet for å kunne klare å gå videre. Du og jeg var ikke over den natten. Det skulle vise seg at det bare var begynnelsen. Og jeg kjemper med nebb og klør, jeg er villig til å gjøre hva som helst, for å kunne tilgi. For å kunne gå videre. For å kunne se hva slags liv vi to kunne fått sammen. For alle lange søndagsfrokoster hjemme hos meg i sofaen. For alle morgenene jeg våkner opp ved siden av deg. For dagen derpå-kaffe på Cafè Sara, hvor vi titter ut vinduene, på menneskene som går forbi, hvor vi begge bare sitter i stillhet, stillhet kun avbrutt med myke kyss, 'Jeg elsker deg' og hender som flettes. For å ligge på gulvet sammen foran peisen med vin og Wardruna spillende i bakgrunn. For alle ølene vi kommer til å drikke sammen, alle latterne mellom oss. For flere interne greier som bare vi to forstår. For alle krangler vi kommer til å ha. For alle klemmene, all trøst og forståelse det er å finne i den andre. For alle de gangene du vil komme til å prøve å lære meg hvordan egentlig uttaler 'Mon the Biff' på skotsk og alle de gangene jeg prøver og du begynner å le deg ihjel av mine tapre forsøk. For den dagen vi finner igjen stedet hvor du spiste verdens beste burger, din aller dag i Oslo. For alle konserter vi kommer til å gå på sammen, hvor du forsvinner ut i moshpiten og jeg blir stående, dansende, skrikerhylende sangtekstene. For alle turer vi kommer til å ta sammen, alle stedene vi kommer til å se. For alle de rolige sommerkveldene vi kommer til å tilbringe sammen, alle naken-nattbadene vi kommer til å ta. For alle rolige, kjedelige hverdager vi kommer til å tilbringe sammen. For alle dager, alle timer, alle minutter vi kan være sammen, for alt dette og enda mer, kjemper jeg for. Fortsatt går jeg tilbake, men ikke lenge. Snart, veldig snart vil jeg gå derfra også, og gå videre..