Kaos

Enkelte dager, enkelte uker, er mer kaotiske enn andre. Som oftest rår ikke kaoset i hverdagen, stress, vanskelige valg, ja, men kaos, nei. Kaoset er mer brutalt. Kaos trekker opp røttene til trærne, slenger fra seg trærne som tannpirkere. Kaoset jevner ut jorda, knuser alt i sin vei. Kaoset knocker deg ut og i et øyeblikk, i ett sekund henger du vektløst i lufta, alt er i sakte film, du ser alt rundt deg bevege seg så sakte, før du krasjer, faller mot bakken med en styrke som slår ut all luft, som får det til å svartne for deg. Det er kaos. Det som trekker teppet under føttene på deg. Velter hele jævla verden. For så å smile, lene seg tilbake og vente spent på panikken, på kaoset som venter i neste sekund..

En av mine beste kompiser, en jeg ser på som en lillebror tross han er ett år eldre enn meg, en jeg elsker av hele mitt hjerte, prøvde å ende livet sitt natt til tirsdag. En jeg har ventet et helt liv på skulle dø, lå plutselig alvorlig syk på sykehus. En jeg stolte på med alt jeg eier og har knuste tilliten min og knuste hjertet mitt.

Verden ble jevnet med jorda, røttene ble trukket opp.. Kaoset rir gjennom gatene som ville hester. Man vet ikke lenger forskjellen på opp og ned. Alt en vet, er at alt avhenger av hvordan man reagerer nå. Om en velger å la seg rive med strømmen i bølgene, i alt kaoset, få panikk. Eller reise seg og kjempe for alt en er verdt.