Lets love death away

Jeg er så sliten. Kroppen henger ikke med. Hodet snurrer. Jeg har vært sykemeldt siden januar og ingen vet hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å være det. Det er hodet. Det snurrer sånn. Selv når jeg sitter stille i sofaen, liggende i fosterstilling, så føles det ut som om jeg er ute i en liten robåt i høy sjø og det er ingenting som hjelper, annet enn å sove og slappe av og prøve å ikke pushe meg selv alt for mye, noe jeg enkelte dager gjør, for jeg er lei av å være hjemme på sofaen, jeg kjenner at jeg begynner å bli smått deprimert igjen, men jeg har vært her før og jeg vet hva som hjelper, jeg kjemper mot mørket jeg kjenner komme sigende, snikende, denne angsten som blir verre og verre, så jeg pusher meg selv kanskje litt for mye, jeg går ut døra, jeg er sosial, jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, men det er depresjon eller å være syk og være syk skal jeg alltids takle, men jeg er lei av å ha et hode som mener at verden snurrer når den egentlig ikke gjør det, alt er i bevegelse, men det får da være grenser, så jeg tar på meg skoene, jakka, skjerfet og går ut, jeg drikker øl med fine folk, jeg ler, lar alkoholen gjøre meg svimmel på en annen måte, plutselig er det ikke så rart at jeg sjangler lenger og jeg ler og har det fint i noen timer, selv om kroppen min vil ligge i fosterstilling på sofaen, så blir jeg sittende, jeg kjøper meg en øl til, og hele tiden har jeg en som holder rundt meg og spør meg hvordan jeg har det, hvordan det går og jeg sier bra, at det går greit, for jeg har det bra, jeg har det veldig bra, jeg har bare en kropp som ikke har det så bra og så går jeg hjem etter mange timer, vi går hjem til meg og jeg legger meg tilbake på sofaen i fosterstillingen min og han brer dyna over meg og når jeg kort tid etter sovner der jeg ligger, tar han meg forsiktig på skulderen, varsomt vekker han meg og han spør meg forsiktig om vi ikke skal gå å legge oss og jeg ser opp på han og smiler, nikker, at joda, la oss gjøre det og så flytter vi oss til senga og han holder rundt meg, selv når jeg ligger å skjelver, selv om kroppen min er vond og sår og hodet får taket til å spinne, så holder han rundt meg, nesten som om han prøver å være et anker og at han prøver å holde meg fast, roe ned hodet som tror verden spinner fortere enn hva den gjør og det funker litt, for uansett hvor mye verden måtte snurre og hodet mitt måtte tulle, når jeg ser på han og han ser på meg så saktner alt annet ned og stopper helt opp