Lets love death away

Jeg skriver om at jeg går tilbake, tilbake til et sted med smerte, helt til det punktet hvor smerten er brukt opp, sinnet er borte og alt som står igjen er en følelse av hastverk. At om jeg ikke løper nå, så kommer jeg til å gå glipp av livet. For der jeg står på fortauskanten to minutter unna hvor jeg bor, innser jeg at det eneste som står i veien for oss to er meg og jeg snur meg rundt og begynner å gå i retning Hula, for det er der han er, det er der vi skal møtes snart, jeg begynner å gå, først sakte, så fortere og fortere og fortere. 

To dager før satt han ved siden av meg på Hula og vi satt der med mange andre, mange av de som var der den kvelden vi møttes første gangen, men vi fikk de til å forsvinne, bare sånn vi to klarer å få resten av verden til å forsvinne og det er bare oss to og han sier det, han sier at han vil at det skal være oss to, han vil være kjæresten min og at han kommer til å vente resten av livet om det er det som skal til, at jeg må ta den tiden jeg trenger, men at han vil at jeg skal vite det, at han vil ha meg og ingen andre, oss to, jeg og han, han og jeg, og jeg kjenner det, jeg kjenner det så godt der jeg sitter, to dager i forveien, at jeg vil, jeg vil at han skal være kjæresten min, men ordene henger seg opp, de setter seg fast i halsen og jeg ser han i øynene og ser at han mener det, det finnes ikke noen tvil i kroppen min, det er oss to nå om jeg bare sier ordene høyt, men jeg gjør ikke det, jeg nikker, jeg nikker og kysser han, sier at jeg trenger mer tid, jeg vet ikke hvor lenge, men litt mer tid og han tar hånden min og slipper ikke blikket mitt et sekund, disse ulveøynene slipper ikke mine, og han sier at jeg har all verdens tid.

Men ingen har det. Jeg har ikke all verden av tid. Det er dette jeg innser, der jeg stod, to minutter unna meg, der jeg stod på kanten av fortauet, at jeg har ikke all verden av tid og den lille tiden jeg har, den lille tiden vi alle har, vil jeg ikke bruke på å gå tilbake, jeg vil ikke bruke denne tiden på å være alene, om å hjemsøke fortiden, jeg vil frem, jeg vil fremover, jeg vil til han, jeg vil at det skal være oss to, hvert eneste minutt jeg kan få med han vil jeg ha og jeg vil ikke vente to dager til, for det er to dager til uten han, så jeg begynner å gå, fort, fortere, plutselig løper jeg og jeg er på vei til Hula. Torggata forsvinner for øynene mine, alt jeg ser er veien foran meg, denne veien jeg kjenner så godt. Stedene, butikkene. Alt forsvinner og alt jeg kan se for meg er han på Hula og at jeg trenger å komme med dit nå, gjerne for to dager siden, men det er for sent nå, alt jeg har, alt vi har, er nå, nuet, og jeg løper, jeg løper til Hula og Oslo forsvinner bak meg, gatene bytter navn, mennesker forsvinner uten at jeg registrerer ansiktene deres, tiden beveger seg så fort og jeg har ikke nok tid, det er ikke nok tid i verden, og jeg løper, jeg løper mot Hula, opp Stortorvet, ut i Karl Johan, opp, opp, opp til Øvre Slottsgate og bort, bort til døra, ned trappa som snor seg ned og ned i mørket. Nede i dette mørket hvor alle begynnelser og alle avslutninger finner sted, og der nede i mørket finner jeg han, akkurat som jeg fant han første gangen, akkurat som han fant meg, disse ulveøynene som møter mine, smilet han alltid får når han ser meg, og det finnes ingen tvil, ikke et eneste fnugg av tvil finnes det i meg og jeg forteller at jeg tilgir han, at jeg har tilgitt han, at jeg stoler på han og jeg kjenner at det er sant, jeg stoler på han med hele mitt hjerte, med hele meg og jeg sier at jeg vil veldig gjerne være kjæresten hans, og sekundet jeg sier det så kjenner jeg tårene prikke i øyekroken og jeg kan se at han nesten tar til tårene selv og vi kysser, vi omfavner hverandre, han holder meg hardt og jeg klemmer hardt tilbake og plutselig, helt plutselig var det oss to, han og jeg, jeg og han og alt er akkurat sånn det burde være og i omfavnelsen stopper også tiden opp, for akkurat der og da, så var det ingenting annet som hastet lenger.