Så forlot du meg. Du kom desillusjonert hjem fra festival i slutten av juni. Du hørte musikk som ikke lenger spilte. Øynene dine var rasende og ville, men det var ikke ulven som gjorde blikket ditt vilt denne gangen. Ulven var borte og et nytt og enda mer jaget dyr hadde tatt dens plass. Du ville ikke mer. Du kunne ikke mer. Med sinne du hadde bygget opp for å klare å si ordene, presset du dem ut og spyttet dem på meg. Du dyttet meg vekk. Med sinne og vonde ord, ville du drive meg vekk.
Og vekk, drev jeg.
I øynene dine så jeg ikke lenger ulven jeg en gang hadde sett. Men hver morgen, når jeg står opp fra sengen vi en gang delte, denne sengen jeg om kvelden går å legger meg i alene, når jeg står opp fra denne om morgenen, starter en ny dag, er det en ny dag uten deg og hver dag så klarer jeg det. Og hver morgen når jeg går ut på badet, så innser jeg at jeg trenger ikke ulven i deg, for når øynene mine møter blikket mitt i speilet, ser jeg at ulven, hun befinner seg i meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar