Lets love death away

Jeg føler meg som en hodeløs høne. Løper løpsk rundt, hva jeg løper etter vet jeg ikke, en trygg havn, et trygt fang. Jeg løper og løper, pulsen går i hundre. Tankene snurrer seg sammen til en grøt jeg ikke lenger klarer å dra fra hverandre.  Om nettene hender det jeg gråter i armene til en fin en. "Jeg er så sliten", prøver jeg å unnskylde meg med. Han lar meg gråte ut. Holder rundt meg, stryker meg over ryggen til jeg sovner, utmattet. Eller så sovner jeg alene, i fosterstilling, i sengen jeg nå sover alene i. Jeg prøver å huske når det hele begynte, men det har kanskje vært sånn her i hele år, når jeg virkelig tenker over, kjenner etter, tenker tilbake, januar, februar, mars, april, mai, juni og så pang. Hele året har vært et magesår som har vokst seg større og det blir ikke borte. Det har begynt å spise seg oppover. Det har nådd hjernen, hodet. Det spiser seg inn i hjernen og kortslutter den. De enkleste oppgavene er plutselig vanskelig. Nei, stryk det. Det er umulig.

Men jeg løper jo ikke rundt. Alt dette foregår inne i hodet mitt. Inne i kroppen min. Egentlig beveger jeg meg lite. Det har blitt skummelt å gå ut døra igjen. Det er som om jeg har blitt revet tilbake til videregående, da jeg ikke visste hva dette var, hvorfor jeg ikke turte å gå ut, dra på skolen, hvorfor jeg ble så sint når folk kalte meg lat, for jeg er jo ikke det, var jo ikke det, det er ikke mitt valg, det er hodet mitt, som stopper kroppen min, som lammer alt og som gjør den enkleste ting titusenganger vanskeligere. Jeg har blitt fengslet fast til min egen sofa, seng. Jeg koker opp gamle fryste grønnsaker fra fryseren, finner litt spaghetti, litt pastaskruer, koker alt sammen til noe spiselig, kliner på med litt ketchup, fordi jeg tør ikke å gå ut på butikken. Jeg tør, men det gjør så vondt. Det er så grusomt.  Det gjør fysisk vondt i kroppen å gå over terskelen. Så jeg lar heller være. Jeg kan leve lenge på de rare, ymse tingene jeg har i skapet, i kjøleskapet, fryseren. Alt for å slippe å bli sett. For det er det jeg frykter, jeg frykter blikkene til folk. Å bli sett. Det bunner nok i den eksistensielle krisen jeg alltid har hatt; Jeg har ikke lyst til å eksistere. Blir man sett, så eksisterer man også. Blikkene minner meg på at de ser meg. Jeg eksisterer. Angsten min eksisterer. Smerten min eksisterer. Arrene på innsiden eksisterer. Jeg eksisterer. Og alt jeg vil er å slippe.