Man har endelig landa, ikke på beina, men med magan først, i et brutalt magaplask. Et sånt plask som sender sjokkreaksjoner i hele kroppen. Sammenstøtet river pusten ut av kroppen. Hver nerve er i faremodus, sender smertesignaler til hele kroppen. Ikke en millimeter slapper av. Enhver muskel spenner seg. Men man har landa. Man er endelig nede. Det er over. Det svir ikke like ille lenger. Det kjennes, men har allerede blitt en irriterende følelse man kan velge å ignorere.
Jeg er ferdig med å bli satt på prøve, bestått alle testene. Eller feilet dem med glans?
Jeg trenger ikke lenger å danse når noen sier "Dans!". Trenger ikke hoppe når noen sier "Hopp!". Jeg har linedanset uten balanse, slukt sverd med en helt forjævlig brekningsrefleks, temmet løver uten erfaring. Gang på gang har jeg bevist at jeg er villig til å prøve. Det står "sammarbeidsvillig" i papirene mine. Og gang på gang har jeg feilet testene deres. Bevist at jeg ikke duger til noe. De, med stramme lepper, strenge øyne, nikker bekreftende.
"Ok, så kanskje hun faktisk er syk da".
Så her er jeg. Meg og resten av mitt liv? Med honnørkortet i den ene hånda og tt-kortet i det andre. Jeg er nede på jorda igjen. Ingen følger lenger med på ethvert skritt jeg tar. Ingen dømmer meg for å gjøre fine ting for meg selv. Jeg kan dra på ferie uten at jeg mister all inntekt. Jeg kan for første gang siden 2015, forvalte tiden min slik jeg trenger og ønsker.
Det første som skjedde meg var en overveldende følelse av apati når jeg fikk innvilget uføre. Etter 7 år som syk, som sirkusape for NAV, var jeg endelig fri og kunne tenke på meg og helsa mi, uten at noen drar teppet vekk fra under føttene mine.
Det er ganske vanskelig å ta inn over seg at man er "fri". Plutselig er man et menneske igjen. Plutselig kan du ta vare på og møte dine menneskelige behov, uten å bli straffet for det. Uten å bli dømt. Skjelt ut. Fratatt all grunnlag av inntekt.
Sakte, men sikkert, kan man begynne å reise den bøyde ryggen. Ta lua ut av hånda, og sette den på hodet igjen. Man kan rette seg opp igjen. Til den holdningen du hadde før du hadde nervene til å bli syk. Sakte begynner man å finne ut av den nye balansen i hverdagen. Når man ikke lenger trenger å være bekymret for å bli trodd av NAV, helsevesenet, når man ikke lenger på hoppe og danse og stå på line uten balanse, kan man endelig bruke den energien og den tiden til å bli litt bedre. Til å få en stabilitet i hverdagen, den balansen som trengs for å ha overskudd til positivt påfyll. En stabilitet som gir en viss livskvalitet.
Sakte, setter man den ene foten foran den andre. Det går bra. Ingen smell. Utbetalingene slutter ikke å komme en gang i måneden. Ingen truende brev i postkassa eller trusler hver fjortende dag om politianmeldelse.
Bare frihet. Frihet til å hvile, ligge i vater. Frihet til å ta på leppestift og drikke øl på en god ettermidag. Frihet til å drikke kaffe i senga så lenge man vil om morgenen, til å lage frokost når man har krefter til å komme seg opp av senga. Frihet til å danse i takten med musikken, den levende musikken man ble fratatt så lenge. Frihet til å sitte i sofaen hele dagen, hvile, game, lese, scrolle. Friheten til å være en fullverdig forelder, leke, lese, tulle og fjase. Frihet til å gå opp trappa, til den mørke bula. Trappa som nå går opp og ikke ned. Frihet til å hvile i flere dager, sovne sekundet man kommer hjem etter levering i barnehagen. Frihet til å gå en femminutters tur på kvelden, når man hadde litt overskudd.
Friheten til å puste. Senke skuldrene. Og leve.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar