Lets love death away

Snøen daler i tunge tjafser. Lander på hva enn som befinner seg under dem. Ingen nåde. Fnuggene som har klistret seg sammen i fallet, begynner å smelte med det samme det treffer bakken.

Det tok ca fem skritt før jeg lærte at vinterstøvlene mine ikke er vanntette. Tærne blir umiddelbart våte og kalde. Jeg prøver fånyttes å krølle dem, i et håp om at det skal bli varmere. Jeg spør om føttene hennes er våte, det er de ikke. De er varme og tørre. Det er det viktigste.

Hjemme venter dagens første måltid; Kaffe. Jeg varmer tærne mine i tjukke, tørre og varme ullsokker. Jeg kan gjøre hva jeg vil nå, i hvilket tempo jeg vil. Helt til fredag ettermiddag. En liten pustepause i hverdagen. Pausa jeg kan bruke til å ta vare på meg selv. Passe på at helsa holder seg i balanse. Sove, strekke seg ut i senga når enn jeg trenger det, lage enkle måltider som duger for meg alene, legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil. Denne evige balansedansen man må lære seg på egenhånd, med hjelp av andres erfaringer. Andre i samme situasjon som deg selv. Som har gått samme tråe løypa, du befinner deg i.

Starten var verst. Kaotisk og grusomt. Det er nesten utenkelig å tenke tilbake på nå, her jeg sitter med min milelange erfaring med å være linedanser på sykdommens knivegg.
Det er nesten så en ikke tror på det jeg tidligere har skrevet, hvor ille det var. Men det var jo sant. Like sant som det er for mange andre nå, når de blir syke for første gang med ME. Jeg leser om deres opplevelser i forum og grupper. Samme opplevelse, nesten identisk, som det jeg engang levde gjennom, bare nå, er det jeg som har erfaringen og kan svare på spørsmålene. Alle spørsmålene. De få svarene. Men det, det var mye av, var gode råd fra andre i lik situasjon. Uten dem hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag. 

Dem i gruppene som svarer på vonde spørsmål og gir gode råd.

Og den personen med den lille hånden jeg holder i min, om morgenen på vei til bussen. Jeg med våte tær, hun med de tørre sine. Akkurat slik det skal være.