Death is an old friend of mine

Du fortalte meg at du ikke var redd for døden. Og jeg trodde på deg. Men jeg kunne fortelle deg at det er ikke jeg heller. Døden har vært en venn, en skygge over meg helt siden jeg var liten. Helt siden jeg var gammel nok til å kunne skrive har jeg fylt ark etter ark med en siste hilsen, med selvmordsbrev. Brev hvor jeg har forsøkt å ta farvel. Forsøkt å forklare hvorfor, hvorfor den lille jenta, den unge tenåringen, den voksne personen, ikke orker livet lenger, men alltid, alltid når jeg har tenkt på hvem jeg prøver å ta farvel med, hva jeg prøvde å ta farvel med, har det bare blitt med ordene på papiret. Jeg har aldri forsøkt å ende livet. Men ønsket om det, det har alltid fulgt meg. Så nei, døden er ikke skremmende for meg heller. Døden er en gammel venn. En venn som venter tålmodig på meg. Som følger meg hver dag. Han går side om side ved meg. Som gransker alle valgene jeg tar. Om føttene mine glipper øverst i trappa. Om jeg ikke ser meg for når jeg går over gata. Min gamle venn følger meg hver dag og ønsket etter å følge med han har aldri sluppet taket. Men ettersom dagene har gått og årene har passert, har jeg blitt glad i selve livet, nok til at jeg ikke ønsker Døden velkommen, ikke helt enda, ikke på samme måte. For jeg er ikke ferdig med livet. Jeg har nettopp opplevd hvor fantastisk det kan være. Hvor godt det kan bli. At det faktisk er et lys i enden av tunnelen. Jeg lar heller han følge etter meg, mens jeg hver dag velger å leve. Hver dag velger jeg å leve for bestevennen min M som jeg har kjent hele livet, som kjenner meg bedre enn alle i hele verden, hun som ville blitt knust, som ville hata meg om jeg tok mitt eget liv og aldrialdri ha tilgitt meg for å ha forlatt henne, for jeg kan ikke det, det er oss to, oss to mot hele jævla verden. Hver dag velger jeg å leve for broren min som ville blitt ødelagt over tapet på sin eneste søster, lillesøsteren han elsker høyere enn noen andre i hele hele verden. Hver eneste dag velger jeg livet for alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg velger latteren vi deler  sammen, alle ølene, konsertene, musikken. Jeg velger alle festene vi kommer til å ha hjemme hos meg, dansende i sofaen, liggende på gulvet. Jeg velger turer i skogen og kjenne på roen som bare naturen kan gi meg. Jeg velger pusekatten som ligger ved siden av meg i senga hver eneste natt, malende, fryktelig glad i mennesket sitt, som alltid titter bort på meg med kjærlighet i blikket. Jeg velger alle soloppgangene jeg kommer til å få oppleve, alle solnedgangene jeg deler med de fineste. Jeg velger alle fremtidige Biffy-konserter, alle nye sanger de kommer til å slippe, alle nye låter jeg må lære meg. Jeg velger Rock in og mørket der nede i enden av trappa, alle ølene jeg skal komme til å drikke, der jeg kommer til å gi hjertet mitt fryktløst bort til de vakreste menn og håpe med alt jeg har på at de ikke knuser det, og hvis de gjør det, så velger jeg å reise meg opp igjen, plukke opp alle bitene og sakte, men sikkert, å lime meg sammen igjen. Jeg velger å gå Torggata opp og ned på vei til Hula vår, ende opp med å møte E i øverst i trappa, klemme på bekjente i baren, få en øl servert uten å måtte se på J. Jeg velger å kunne begrave ansiktet mitt i hundepels, kattepels, så mye som over hodet mulig. Jeg velger alle klemmene vennene mine kommer til å gi meg og alle klemmene jeg kommer til å gi dem. Jeg velger ordene mine, at jeg en dag kanskje klarer å oppnå noe med dem, utgi noe, forandre noen, at de en dag kanskje kan bety noe for noen der ute. Jeg velger alle lange søndagsmorgener tilbrakt i senga med en fin en, krølla sammen, hvor alt bare er armer og bein. Jeg velger dager hvor jeg spiser sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg velger å ikke være normal, å gjøre verden til slik jeg vil ha den og aldri være noen annen enn meg selv. Jeg velger Supernatural uansett hvor lenge de kommer til å holde på, de er gutta mine, gutta våre og vi gir oss ikke før de gir seg. Jeg velger å håpe at fremtiden kommer til å bringe like mye glede, like mange fine dager som jeg har vært så heldig å få oppleve hittil. Jeg velger alle dagene, de mørke, de kjedelige, de triste, de glade, de fantastiske, de uforglemmelige, de magiske. For de er alle en del av livet og livet er ikke enkelt. Det gjør noe så inni helvetes vondt til tider, noen ganger skjønner vi ikke hvordan vi skal klare å reise oss igjen, men vi kommer til å gjøre det, vi kommer til å holde fast, holde fast ved alt godt, ved alt fint. For det er det eneste man kan gjøre.

Nei, jeg er heller ikke redd for døden. Døden er en gammel venn og jeg vet at jeg en dag får møte han og jeg gleder meg til den dagen. Uansett når den blir, uansett når det skjer, så skal jeg få hvila mi jeg også. Alle sorgene, all smerten skal en dag ta slutt. En dag får jeg puste ut jeg også. Å jeg skal ikke nekte deg om det blir for din egen hånd, om du velger selv når livet ditt er over, men ikke gi slipp på livet før du har luktet på alle blomstene. Ikke gi slipp før du er ferdig med å elske alle de fantastiske menneskene i livet ditt. Ikke gi slipp før du er ferdig med å klemme dem alle. Ikke før du er ferdig med å le av hele ditt hjerte. Ikke før du har sett alt du vil se. Ikke før du har opplevd alt det er å oppleve i verden. For akkurat nå tror du at du aldri kommer til å oppleve det igjen, men det er ikke sant. Du kommer til å le helhjertet en dag snart igjen. Du kommer til å være glad for å være i live. Du kommer til å takke Døden for at han ikke har tatt deg enda. I mens så kommer vi til å stoppe deg. Vi kommer til å gjøre hva enn vi kan, selv om det sliter oss ut. Vi kommer aldri til å la deg hoppe. Vi kommer aldri til å slutte å kjempe for deg. Vi vet ikke hva du føler, men vi velger å ikke gi slipp på deg. Vi veit at livet ditt ikke er ferdig.  For du fortjener å luktet på alle blomstene. Du fortjener alle klemmene vi har tenkt til å gi til deg. Du fortjener alle ordene om hvor høyt vi elsker deg og all kjærligheten vi føler for deg. Du fortjener hele jævla verden og vi kommer ikke til å gi oss før du har opplevd den. Det er et løfte. Døden er en gammel venn. La han komme til deg når tiden er inne, ikke før. Vær så snill, ikke før.