Linedanseren uten balanse, søker balanse

Man har endelig landa, ikke på beina, men med magan først, i et brutalt magaplask. Et sånt plask som sender sjokkreaksjoner i hele kroppen. Sammenstøtet river pusten ut av kroppen. Hver nerve er i faremodus, sender smertesignaler til hele kroppen. Ikke en millimeter slapper av. Enhver muskel spenner seg. Men man har landa. Man er endelig nede. Det er over. Det svir ikke like ille lenger. Det kjennes, men har allerede blitt en irriterende følelse man kan velge å ignorere.

Jeg er ferdig med å bli satt på prøve, bestått alle testene. Eller feilet dem med glans?
Jeg trenger ikke lenger å danse når noen sier "Dans!". Trenger ikke hoppe når noen sier "Hopp!". Jeg har linedanset uten balanse, slukt sverd med en helt forjævlig brekningsrefleks, temmet løver uten erfaring. Gang på gang har jeg bevist at jeg er villig til å prøve. Det står "sammarbeidsvillig" i papirene mine. Og gang på gang har jeg feilet testene deres. Bevist at jeg ikke duger til noe. De, med stramme lepper, strenge øyne, nikker bekreftende.

"Ok, så kanskje hun faktisk er syk da".

Så her er jeg. Meg og resten av mitt liv? Med honnørkortet i den ene hånda og tt-kortet i det andre. Jeg er nede på jorda igjen. Ingen følger lenger med på ethvert skritt jeg tar. Ingen dømmer meg for å gjøre fine ting for meg selv. Jeg kan dra på ferie uten at jeg mister all inntekt. Jeg kan for første gang siden 2015, forvalte tiden min slik jeg trenger og ønsker. 

Det første som skjedde meg var en overveldende følelse av apati når jeg fikk innvilget uføre. Etter 7 år som syk, som sirkusape for NAV, var jeg endelig fri og kunne tenke på meg og helsa mi, uten at noen drar teppet vekk fra under føttene mine.

Det er ganske vanskelig å ta inn over seg at man er "fri". Plutselig er man et menneske igjen. Plutselig kan du ta vare på og møte dine menneskelige behov, uten å bli straffet for det. Uten å bli dømt. Skjelt ut. Fratatt all grunnlag av inntekt.

Sakte, men sikkert, kan man begynne å reise den bøyde ryggen. Ta lua ut av hånda, og sette den på hodet igjen. Man kan rette seg opp igjen. Til den holdningen du hadde før du hadde nervene til å bli syk. Sakte begynner man å finne ut av den nye balansen i hverdagen. Når man ikke lenger trenger å være bekymret for å bli trodd av NAV, helsevesenet, når man ikke lenger på hoppe og danse og stå på line uten balanse, kan man endelig bruke den energien og den tiden til å bli litt bedre. Til å få en stabilitet i hverdagen, den balansen som trengs for å ha overskudd til positivt påfyll. En stabilitet som gir en viss livskvalitet.

Sakte, setter man den ene foten foran den andre. Det går bra. Ingen smell. Utbetalingene slutter ikke å komme en gang i måneden. Ingen truende brev i postkassa eller trusler hver fjortende dag om politianmeldelse.

Bare frihet. Frihet til å hvile, ligge i vater. Frihet til å ta på leppestift og drikke øl på en god ettermidag. Frihet til å drikke kaffe i senga så lenge man vil om morgenen, til å lage frokost når man har krefter til å komme seg opp av senga. Frihet til å danse i takten med musikken, den levende musikken man ble fratatt så lenge. Frihet til å sitte i sofaen hele dagen, hvile, game, lese, scrolle. Friheten til å være en fullverdig forelder, leke, lese, tulle og fjase. Frihet til å gå opp trappa, til den mørke bula. Trappa som nå går opp og ikke ned. Frihet til å hvile i flere dager, sovne sekundet man kommer hjem etter levering i barnehagen. Frihet til å gå en femminutters tur på kvelden, når man hadde litt overskudd. 

Friheten til å puste. Senke skuldrene. Og leve. 

Snøen daler i tunge tjafser. Lander på hva enn som befinner seg under dem. Ingen nåde. Fnuggene som har klistret seg sammen i fallet, begynner å smelte med det samme det treffer bakken.

Det tok ca fem skritt før jeg lærte at vinterstøvlene mine ikke er vanntette. Tærne blir umiddelbart våte og kalde. Jeg prøver fånyttes å krølle dem, i et håp om at det skal bli varmere. Jeg spør om føttene hennes er våte, det er de ikke. De er varme og tørre. Det er det viktigste.

Hjemme venter dagens første måltid; Kaffe. Jeg varmer tærne mine i tjukke, tørre og varme ullsokker. Jeg kan gjøre hva jeg vil nå, i hvilket tempo jeg vil. Helt til fredag ettermiddag. En liten pustepause i hverdagen. Pausa jeg kan bruke til å ta vare på meg selv. Passe på at helsa holder seg i balanse. Sove, strekke seg ut i senga når enn jeg trenger det, lage enkle måltider som duger for meg alene, legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil. Denne evige balansedansen man må lære seg på egenhånd, med hjelp av andres erfaringer. Andre i samme situasjon som deg selv. Som har gått samme tråe løypa, du befinner deg i.

Starten var verst. Kaotisk og grusomt. Det er nesten utenkelig å tenke tilbake på nå, her jeg sitter med min milelange erfaring med å være linedanser på sykdommens knivegg.
Det er nesten så en ikke tror på det jeg tidligere har skrevet, hvor ille det var. Men det var jo sant. Like sant som det er for mange andre nå, når de blir syke for første gang med ME. Jeg leser om deres opplevelser i forum og grupper. Samme opplevelse, nesten identisk, som det jeg engang levde gjennom, bare nå, er det jeg som har erfaringen og kan svare på spørsmålene. Alle spørsmålene. De få svarene. Men det, det var mye av, var gode råd fra andre i lik situasjon. Uten dem hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag. 

Dem i gruppene som svarer på vonde spørsmål og gir gode råd.

Og den personen med den lille hånden jeg holder i min, om morgenen på vei til bussen. Jeg med våte tær, hun med de tørre sine. Akkurat slik det skal være.

Jeg føler meg som en hodeløs høne. Løper løpsk rundt, hva jeg løper etter vet jeg ikke, en trygg havn, et trygt fang. Jeg løper og løper, pulsen går i hundre. Tankene snurrer seg sammen til en grøt jeg ikke lenger klarer å dra fra hverandre.  Om nettene hender det jeg gråter i armene til en fin en. "Jeg er så sliten", prøver jeg å unnskylde meg med. Han lar meg gråte ut. Holder rundt meg, stryker meg over ryggen til jeg sovner, utmattet. Eller så sovner jeg alene, i fosterstilling, i sengen jeg nå sover alene i. Jeg prøver å huske når det hele begynte, men det har kanskje vært sånn her i hele år, når jeg virkelig tenker over, kjenner etter, tenker tilbake, januar, februar, mars, april, mai, juni og så pang. Hele året har vært et magesår som har vokst seg større og det blir ikke borte. Det har begynt å spise seg oppover. Det har nådd hjernen, hodet. Det spiser seg inn i hjernen og kortslutter den. De enkleste oppgavene er plutselig vanskelig. Nei, stryk det. Det er umulig.

Men jeg løper jo ikke rundt. Alt dette foregår inne i hodet mitt. Inne i kroppen min. Egentlig beveger jeg meg lite. Det har blitt skummelt å gå ut døra igjen. Det er som om jeg har blitt revet tilbake til videregående, da jeg ikke visste hva dette var, hvorfor jeg ikke turte å gå ut, dra på skolen, hvorfor jeg ble så sint når folk kalte meg lat, for jeg er jo ikke det, var jo ikke det, det er ikke mitt valg, det er hodet mitt, som stopper kroppen min, som lammer alt og som gjør den enkleste ting titusenganger vanskeligere. Jeg har blitt fengslet fast til min egen sofa, seng. Jeg koker opp gamle fryste grønnsaker fra fryseren, finner litt spaghetti, litt pastaskruer, koker alt sammen til noe spiselig, kliner på med litt ketchup, fordi jeg tør ikke å gå ut på butikken. Jeg tør, men det gjør så vondt. Det er så grusomt.  Det gjør fysisk vondt i kroppen å gå over terskelen. Så jeg lar heller være. Jeg kan leve lenge på de rare, ymse tingene jeg har i skapet, i kjøleskapet, fryseren. Alt for å slippe å bli sett. For det er det jeg frykter, jeg frykter blikkene til folk. Å bli sett. Det bunner nok i den eksistensielle krisen jeg alltid har hatt; Jeg har ikke lyst til å eksistere. Blir man sett, så eksisterer man også. Blikkene minner meg på at de ser meg. Jeg eksisterer. Angsten min eksisterer. Smerten min eksisterer. Arrene på innsiden eksisterer. Jeg eksisterer. Og alt jeg vil er å slippe. 

Så forlot du meg. Du kom desillusjonert hjem fra festival i slutten av juni. Du hørte musikk som ikke lenger spilte. Øynene dine var rasende og ville, men det var ikke ulven som gjorde blikket ditt vilt denne gangen. Ulven var borte og et nytt og enda mer jaget dyr hadde tatt dens plass. Du ville ikke mer. Du kunne ikke mer. Med sinne du hadde bygget opp for å klare å si ordene, presset du dem ut og spyttet dem på meg. Du dyttet meg vekk. Med sinne og vonde ord, ville du drive meg vekk.

Og vekk, drev jeg. 

I øynene dine så jeg ikke lenger ulven jeg en gang hadde sett. Men hver morgen, når jeg står opp fra sengen vi en gang delte, denne sengen jeg om kvelden går å legger meg i alene, når jeg står opp fra denne om morgenen, starter en ny dag, er det en ny dag uten deg og hver dag så klarer jeg det. Og hver morgen når jeg går ut på badet, så innser jeg at jeg trenger ikke ulven i deg, for når øynene mine møter blikket mitt i speilet, ser jeg at ulven, hun befinner seg i meg. 

Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Fire år pakket sammen i esker

Jeg sitter i stua og ser meg rundt. Jeg er omringet av flytteesker, poser og rot. Flytterot. Jeg har akkurat stått opp. Våknet av sola som tittet inn gjennom vinduet mitt, men dro meg ut av senga fordi den tomme magen klaget høylytt. Men i stedet for å faktisk lage meg frokost, satte jeg på litt kaffe og smøyg meg opp i sofaen, dro fram laptop'en og begynte å skrive, mens jeg så meg rundt i stua og tenker på alt som har skjedd her, alle folkene som har sittet her med meg i denne stua, alle menneskene som har kommet og gått i løpet av de fire årene jeg har bodd her. Disse fire årene hvor dette har vært mitt hjem og alt det måtte inneholde. Det er her vi har festet. Hvor mange øl har ikke blitt drukket under dette taket? Det er her jeg har grått i stillhet, alene, når hjertet har vært tungt og verden har vært mørk, over gutter som sårer eller situasjoner som da føltes helt håpløse. Det er her, under dette taket, i tryggheten til disse veggene, jeg har ledd, sammen med fine folk som letter vonde hjerter. Det er her jeg har bodd mens jeg har forelsket meg, fått hjertet mitt knust og så forelsket meg igjen. Og igjen og igjen. Det er her i denne stua de nærmeste vennene mine har sittet, gang på gang på gang, for så å aldri komme tilbake, hvor de ikke lenger var mine nærmeste venner, men ble fjerne bekjente, til slutt fremmede, samtidig som fremmede folk har blitt bekjente og disse nye bekjente har etterhvert blitt mine nærmeste. Det er her jeg har bodd disse fire siste årene og det har inneholdt så mye og så lite på en og samme gang. Fire år har gått utrolig fort og livet har gjort hva det pleier å gjøre, å forandre seg og her sitter jeg nå og jeg kan ikke tro at jeg var den jenta jeg var da jeg flyttet inn, og jeg kan ikke tro at jeg har blitt den personen jeg nå er, her jeg sitter fire år etter og alt rundt meg er pakket ned i Clas Ohlson-esker som neste fredag skal flyttes inn i ny leilighet, en leilighet som kommer til å oppleve minst like mye som denne her og hvem vet, kanskje jeg ikke kommer til å tro hvem jeg har blitt når jeg flytter ut derfra eller hvem jeg var da jeg flyttet inn.

Jeg.

Jeg fordi dette er meg. Det er dette jeg starter de fleste setningene mine med. Ofte irriterer jeg meg over at jeg ikke klarer å starte setninger, tekster med noe annet enn 'jeg'. Det irriterer meg så grundig at mange setninger har forsvunnet, blitt slettet. Endret til det ugjenkjennelige. Jeg må da være mer kreativ enn dette? Mange tekster blir ikke skrevet videre på, fordi jeg henger meg opp i bruken min av 'jeg' og at inspirasjon, alle ordene jeg hadde på tuppen av fingertuppene, forsvinner. Men dette er jo om meg. Det er mine tanker, følelser, opplevelser. Alt er ikke alltid sant, noen ganger skriver jeg fiksjon, men hovedsakelig er det meg og mitt liv jeg skriver om. Setningen starter ofte med 'Jeg' fordi jeg føler noe, jeg tenker noe, jeg har opplevd noe. Derfor navnet Jeg. Dette er meg og jeg er Lisbeth.

Jeg er så sliten. Kroppen henger ikke med. Hodet snurrer. Jeg har vært sykemeldt siden januar og ingen vet hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å være det. Det er hodet. Det snurrer sånn. Selv når jeg sitter stille i sofaen, liggende i fosterstilling, så føles det ut som om jeg er ute i en liten robåt i høy sjø og det er ingenting som hjelper, annet enn å sove og slappe av og prøve å ikke pushe meg selv alt for mye, noe jeg enkelte dager gjør, for jeg er lei av å være hjemme på sofaen, jeg kjenner at jeg begynner å bli smått deprimert igjen, men jeg har vært her før og jeg vet hva som hjelper, jeg kjemper mot mørket jeg kjenner komme sigende, snikende, denne angsten som blir verre og verre, så jeg pusher meg selv kanskje litt for mye, jeg går ut døra, jeg er sosial, jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, men det er depresjon eller å være syk og være syk skal jeg alltids takle, men jeg er lei av å ha et hode som mener at verden snurrer når den egentlig ikke gjør det, alt er i bevegelse, men det får da være grenser, så jeg tar på meg skoene, jakka, skjerfet og går ut, jeg drikker øl med fine folk, jeg ler, lar alkoholen gjøre meg svimmel på en annen måte, plutselig er det ikke så rart at jeg sjangler lenger og jeg ler og har det fint i noen timer, selv om kroppen min vil ligge i fosterstilling på sofaen, så blir jeg sittende, jeg kjøper meg en øl til, og hele tiden har jeg en som holder rundt meg og spør meg hvordan jeg har det, hvordan det går og jeg sier bra, at det går greit, for jeg har det bra, jeg har det veldig bra, jeg har bare en kropp som ikke har det så bra og så går jeg hjem etter mange timer, vi går hjem til meg og jeg legger meg tilbake på sofaen i fosterstillingen min og han brer dyna over meg og når jeg kort tid etter sovner der jeg ligger, tar han meg forsiktig på skulderen, varsomt vekker han meg og han spør meg forsiktig om vi ikke skal gå å legge oss og jeg ser opp på han og smiler, nikker, at joda, la oss gjøre det og så flytter vi oss til senga og han holder rundt meg, selv når jeg ligger å skjelver, selv om kroppen min er vond og sår og hodet får taket til å spinne, så holder han rundt meg, nesten som om han prøver å være et anker og at han prøver å holde meg fast, roe ned hodet som tror verden spinner fortere enn hva den gjør og det funker litt, for uansett hvor mye verden måtte snurre og hodet mitt måtte tulle, når jeg ser på han og han ser på meg så saktner alt annet ned og stopper helt opp

Jeg skriver om at jeg går tilbake, tilbake til et sted med smerte, helt til det punktet hvor smerten er brukt opp, sinnet er borte og alt som står igjen er en følelse av hastverk. At om jeg ikke løper nå, så kommer jeg til å gå glipp av livet. For der jeg står på fortauskanten to minutter unna hvor jeg bor, innser jeg at det eneste som står i veien for oss to er meg og jeg snur meg rundt og begynner å gå i retning Hula, for det er der han er, det er der vi skal møtes snart, jeg begynner å gå, først sakte, så fortere og fortere og fortere. 

To dager før satt han ved siden av meg på Hula og vi satt der med mange andre, mange av de som var der den kvelden vi møttes første gangen, men vi fikk de til å forsvinne, bare sånn vi to klarer å få resten av verden til å forsvinne og det er bare oss to og han sier det, han sier at han vil at det skal være oss to, han vil være kjæresten min og at han kommer til å vente resten av livet om det er det som skal til, at jeg må ta den tiden jeg trenger, men at han vil at jeg skal vite det, at han vil ha meg og ingen andre, oss to, jeg og han, han og jeg, og jeg kjenner det, jeg kjenner det så godt der jeg sitter, to dager i forveien, at jeg vil, jeg vil at han skal være kjæresten min, men ordene henger seg opp, de setter seg fast i halsen og jeg ser han i øynene og ser at han mener det, det finnes ikke noen tvil i kroppen min, det er oss to nå om jeg bare sier ordene høyt, men jeg gjør ikke det, jeg nikker, jeg nikker og kysser han, sier at jeg trenger mer tid, jeg vet ikke hvor lenge, men litt mer tid og han tar hånden min og slipper ikke blikket mitt et sekund, disse ulveøynene slipper ikke mine, og han sier at jeg har all verdens tid.

Men ingen har det. Jeg har ikke all verden av tid. Det er dette jeg innser, der jeg stod, to minutter unna meg, der jeg stod på kanten av fortauet, at jeg har ikke all verden av tid og den lille tiden jeg har, den lille tiden vi alle har, vil jeg ikke bruke på å gå tilbake, jeg vil ikke bruke denne tiden på å være alene, om å hjemsøke fortiden, jeg vil frem, jeg vil fremover, jeg vil til han, jeg vil at det skal være oss to, hvert eneste minutt jeg kan få med han vil jeg ha og jeg vil ikke vente to dager til, for det er to dager til uten han, så jeg begynner å gå, fort, fortere, plutselig løper jeg og jeg er på vei til Hula. Torggata forsvinner for øynene mine, alt jeg ser er veien foran meg, denne veien jeg kjenner så godt. Stedene, butikkene. Alt forsvinner og alt jeg kan se for meg er han på Hula og at jeg trenger å komme med dit nå, gjerne for to dager siden, men det er for sent nå, alt jeg har, alt vi har, er nå, nuet, og jeg løper, jeg løper til Hula og Oslo forsvinner bak meg, gatene bytter navn, mennesker forsvinner uten at jeg registrerer ansiktene deres, tiden beveger seg så fort og jeg har ikke nok tid, det er ikke nok tid i verden, og jeg løper, jeg løper mot Hula, opp Stortorvet, ut i Karl Johan, opp, opp, opp til Øvre Slottsgate og bort, bort til døra, ned trappa som snor seg ned og ned i mørket. Nede i dette mørket hvor alle begynnelser og alle avslutninger finner sted, og der nede i mørket finner jeg han, akkurat som jeg fant han første gangen, akkurat som han fant meg, disse ulveøynene som møter mine, smilet han alltid får når han ser meg, og det finnes ingen tvil, ikke et eneste fnugg av tvil finnes det i meg og jeg forteller at jeg tilgir han, at jeg har tilgitt han, at jeg stoler på han og jeg kjenner at det er sant, jeg stoler på han med hele mitt hjerte, med hele meg og jeg sier at jeg vil veldig gjerne være kjæresten hans, og sekundet jeg sier det så kjenner jeg tårene prikke i øyekroken og jeg kan se at han nesten tar til tårene selv og vi kysser, vi omfavner hverandre, han holder meg hardt og jeg klemmer hardt tilbake og plutselig, helt plutselig var det oss to, han og jeg, jeg og han og alt er akkurat sånn det burde være og i omfavnelsen stopper også tiden opp, for akkurat der og da, så var det ingenting annet som hastet lenger. 

Play with fire and go up in flames

Hele hennes liv har livet brent henne. Alt hun har tatt i har gått opp i flammer. Hun har kjempet seg igjennom flammene siden hun var en liten jentunge. De som skulle passe på henne har hun selv dratt ut i fra flammehavet. Gang på gang på gang på gang. Gang på gang har hun reddet de rundt seg, men ingen har noen gang hjulpet henne ut fra flammene. Alt hun ønsket seg i mange, mange år var at noen skulle redde henne også. At noen, en dag, ville komme for henne. Så hun ga bort hjertet sitt til folk som ville henne vondt. Hun trodde blindt på deres gode handlinger fordi hun lengtet sånn etter at de skulle være sanne at hun trodde på dem alle. Brannene ble flere. Flammene vokste seg større rundt henne. Og i mange år kunne hun ikke se noe fremfor seg. Hun snublet gjennom livet i blinde. Blind for fremtiden. Blind for veien ut. 

Men ettersom flammene rundt henne ble større, brannene ble flere, vokste det en ny flamme. En flamme i henne selv. Den vokste seg større og større for hvert svik hun opplevde. Hver gang noen knuste henne, lærte hun seg at det går an å bygge seg selv opp igjen. I flammehavet fant hun bitene av seg selv og litt etter litt, satte hun bitene på plass. Hver gang hun falt, lærte hun seg hvordan man reiser seg igjen. Hver gang flammene slikket over kroppen hennes, ble smerten av den mindre og mindre, helt til hun ikke kunne kjenne den lenger. Og flammen i henne vokste seg større. All sorgen, all smerten hun opplevde på veien ga styrke til flammen i henne. Den vokste seg så stor at til slutt stod hun selv i brann. Brannen i henne var større enn den rundt seg og ut i fra flammehavet gikk hun..

En som selv står i brann, kan ikke bli brent.





Dette er begynnelsen på slutten for deg. Ikke kan du ane, hvilken krig som er på vei mot deg..